Buktafestivalen 2008: Dag 1

Etter en allerede hektisk festivalsommer var det omsider Tromsø og Buktafestivalen sin tur til å slåss for livets rett som kulturell og sonisk auditiv institusjon. Med nok et solid program skulle det da også vise seg at festivalen tydeligvis er liv laga, og når værgudene i tillegg viste seg fra den lune siden var det svært vanskelig å ikke la seg rive med av den gode stemningen i Tromsøs grønne perle, Telegrafbukta.

---

/ /

Av Marius Nilsen // 03.08.08

---

Etter å ha betalt svimlende 15 norske kroner for å parkere min evige følgesvenn, en grønn Toyota Corolla, ankommer jeg festivalområdet, tradisjon tro, idet køen har rukket å bli litt for lang. Like tradisjon tro speider jeg etter en egen presseinngang, men skjønner raskt at festivalen ikke i år heller har prioritert dette. Vel vel, jeg skal la det gå for denne gang, for med gode pressefasisliteter ellers, skal man ikke henge seg alt for mye opp i slike småting - for grinebiter er jeg ikke blitt riktig enda.

Leningrad Cowboys: Årets morsomste på Buktafestivalen. Foto: Gøran Børvik

Buktafestivalen er en av de norske festivalene som har vært flinkest til å sette opp store band tidlig på kvelden, og i år er det de finske tullebukkene i Leningrad Cowboys som har fått æren av å åpne festivalen. Telegrafbukta er allerede vel befolket av skue- og lyttelystne idet bandet entrer scenen iført sine karakteristiske parykker og vanvittige bekledninger. Bandets radbrekking av klassiske låter som Easy Livin', American Woman, Gimme All Your Lovin' og Wild Thing blir godt mottatt hos publikum, og bandet gjør absolutt en god figur. Det velregisserte showet kan ingen ta fra bandet, for det er absolutt en gjennomført forestilling finnene presenterer. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og dermed sitter vi til slutt igjen med en svært solid og en svært så underholdene start på årets festival i Telegrafbukta. Stort mer er det vel ikke å si om den saken, egentlig. Hyva hyva!

Leningrad Cowboys: Made in Finland(ia) Foto: Gøran Børvik

Nytt av året i Telegrafbukta er at festivalen har utvidet fra én til to scener. I tillegg til den store, vanlige scenen, har det også tilkommet en mindre scene i et område festivalen har kalt Paradisbukta. Dette viser seg raskt som en positiv tilvekst til festivalen, og gjør sitt til at man kan huse flere band og artister. Første band ut på denne scenen i år er italienske The Mojomatics, som dessverre for undertegnede må ofres, da både Leningrad Cowboys og Woven Hand spiser (av) spaghetti- rockernes tilmålte tid. Det kommer nok flere sjanser, dog, kjenner jeg Robert Dyrnes og hans kumpaner rett.

Med mystikk og melankoli entrer David Eugene Edwards, også kjent fra 16 Horsepower, og hans medsammensvorne scenen i Telegrafbukta. Med skyfri himmel, majestetiske landskap og skinnende sol, er omgivelsenen egentlig hakket for idyllisk for de kommende musikalske passasjer, der americana og sørstatsmystikk står sentralt. Likevel er det ingenting, ikke engang det uangripelige kosmos og Icarus' vinger verste fiende, som klarer å stoppe Woven Hand fra å frembringe majestetiske, nærmest religiøse stemninger i Telegrafbukta i dag. Edwards sitter på sin krakk som en gospelens Robert Fripp, akkompagnert av et glimrende, dynamisk band. Enkeltlåter vil være fånyttes å trekke frem, for det er helheten, ikke enkeltkomposisjonene som står i fokus hos Woven Hand. Av frykt for å gjenta meg selv, stopper jeg her, for inget superlativ kan beskrive det som Woven Hand frembringte fra scenen i dag. Stort.

Neste post på programmet er selveste Patti Smith, men før den tid rekker jeg innom presseteltet for en velfortjent kopp kaffe, nesten like beksvart som sørstatsmystikken til Woven Hand. Til og med internett- oppkobling har festivalen stelt i stand, så for oss nett- journalister er jo dette mer enn boller, som jeg for så vidt også har medbragt nederst i sekken. Vel vel, nok tull og fjas for en stund.

Patti Smith: Neida, Patti har ikke skiftet kjønn, men bandet hennes må da også få sine tilmålte sekunder i rampelyset. Foto: Gøran Børvik

Dancing Barefoot toner ut fra høyttalerne, og det er da unektelig Patti Smith som skues fra scenen i Telegrafbukta. Ja, hvem hadde trodd dette da festivalen startet opp for 5 år siden? Nok om det, for Smith fortsetter rimelig laidback, og med besøk innom både hennes eget og andres materiale, deriblant Hendrix- klassikeren Are You Experienced?, er det nok mange som lengter etter den røffere siden av Smith. Because the Night er første låt som virkelig tar tak i publikum, og presumptivt er det her det ekstra giret egentlig skulle ha blitt satt inn. Smith velger likevel å holde settet sitt rimelig nede i dag, og serverer sin egen versjon av Nirvanas Smells Like Teen Spirit til stor allsang fra publikum. Til slutt får vi naturligvis Rock 'n'roll Nigger, og med det viser damen omsider den siden som så mange er kommet for å se i Telegrafbukta i dag. Dermed sitter vi igjen med en konsert av litt varierende kvalitet fra Patti Smith i dag, men de fleste fikk nok ihvertfall en del av det de var kommet for å se.

Patti Smith: Knuste ikke gitaren denne gangen. Foto: Gøran Børvik

Paradisbukta frister med The Diciplines, nybandet til Briskeby- gutta og Ken Stringfellow, men jeg må dessverre melde avbud for å konforere litt med Puls' dedikerte fotograf, Gøran Børvik. Stemningen kan dog beskues på avstand, og det skal ikke stå på den iallefall. Dog begynner det for alvor å trekke seg mot slutten av dag 1 på årets Buktafestival, for det er kun trøndernes stolthet, Dumdum Boys, som gjenstår på den store scenen.

Dumdum Boys: Prepple Houmb tilbake i Telegrafbukta. Foto: Gøran Børvik

Det er ikke mer enn to år siden Prepple og kompani gjestet festivalen. Sist gang leverte gutta et fyrverkeri av en konsert, så det skal bli spennende å se hva gutta klarer å få til i dag. Siden sist har bandet blitt en kvartett, noe som åpenbarer seg i et litt røffere lydbilde fra scenekanten enn tidligere. Prepple er fortsatt en upåklagelig frontamann og vokalist for bandet fra barteland, og resten av bandet serverer som alltid en solid pakke, dog ikke veldig utfordrende, instrumentell håndtering. Bandets styrke ligger i det kompositoriske, der bandet etter hvert har opparbeidet seg en imponerende diskografi å ta av. Med så mange godlåter på samvittigheten skal det mye til for å feile, og det gjør bandet heller ikke i dag. Englefjes, Boom Boom, Enhjørning og Slave fungerer som alltid, og da er mye av arbeidet gjort.

Dumdum Boys: Låtskriver Kjartan Kristiansen. Foto: Gøran Børvik

Likevel er det tydelig at bandet har noen år på baken, for rutinen synes å presse seg frem litt for ofte, og det merkes godt. Prepple kjører sitt sedvanlige løp, og følelsen av at man har sett dette mange ganger før er påtrengende. I tillegg er og forblir Dumdum Boys på mange måter et allsangvennlig party- band i en slik setting, og da er man naturligvis avskåret fra en konsertopplevelse som er enestående og noe helt utenom det vanlige. Ser man likevel bort fra dette elementet, sitter vi igjen med nok en vellykket konsert fra Dumdum Boys i Telegrafbukta, for med Hagelangs, Splitter Pine og Metallic Hvit som ektranummer oppsumerer gutta mye av norsk rocks historie i løpet av omtrentlige 12 minutter. Og det sier litt.

Dumdum Boys: Joda, de spilte Splitter Pine denne gangen også. Foto: Gøran Børvik

Med det er det bare å pakke sammen utstyret og trekke seg tilbake, for det er tross alt enda to dager med presumptiv barsk rock igjen i Telegrafbukta i år. Hvordan disse to dagene fortonet seg kan du finne ut mer om ved å følge linkene til venstre litt lenger opp på siden.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky