Kurt Nilsen, Espen Lind, Askil Holm & Alejandro Fuentes: Hallelujah - Live

Dette er i første rekke et album for de som ikke er spesielt interessert i musikk. Selvsagt kan disse gutta både spille og synge, men originaliteten er så fraværende som den kan få blitt. Selv om et par låter er egne, er dette et album som i all hovedsak består av coverlåter framført på en lite spennende måte.


En på forhånd litt uventet konstellasjon, som etterhvert ble en kompisgjeng, har stått for årets store suksess her på hjemmebane. Det har de klart ved hjelp av en del coverlåter av det slaget som alle har et forhold til. Det skal ikke stikkes under en stol at det er imponerende salgstall som verserer for denne plata, og det viser at det fremdeles går an å selge plater i bøtter og spann i vår digitale hverdag. Men om vi skal grave litt dypere i dette prosjektet er det en svært lettkjøpt suksess, myntet mot et publikum som kanskje ikke engang er klar over at de fleste av disse låtene ikke er egenproduserte.

Plata inneholder fire egne låter, mens resten er coverlåter av band og artister som har vært til inspirasjon for gutta. Det hele er spilt inn i Oslo Spektrum.

Låta som har gitt navn til albumet - "Hallelujah" - har rett og slett blitt ødelagt og spilt i hjæl i løpet av de siste årene. Det finnes bare èn verdig cover av denne låta, og det er Jeff Buckley sin versjon. Det å covre Bruce Springsteen eller U2 er heller ikke en oppgave hvem som helst kan begi seg ut på og lykkes med.

Det er på ingen måte stygt det som presenteres her - bare fryktelig unødvendig og uspennende. I de aller fleste tilfeller er originalen bedre enn kopien, og det er selvsagt også tilfellet her. Dermed står vi igjen med et firkløver som plankekjører seg til en litt ufortjent suksess. Jeg ville heller anbefale folk å kjøpe Jeff Buckleys "Grace", Springsteens "The River", A-has "Stay On These Roads" - eller Lind, Fuentes, Nilsen og Holms egne soloplater for den saks skyld.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Askil Holm: Rolling The Slow Bus Home

(02.10.09) Tredje plate fra Askil Holm mistenkes å være den han alltid har hatt lyst til å lage. Iørefallende rock med røffe gitarer og refrenger fra Bryan Adams-skuffen. Ikke akkurat nyskapende, men helt klart koselig.


Espen Lind: Army Of One

(08.07.08) Han åpner med ukulele istedenfor, og akkurat det er jo ikke fullstendig dagligdags i popmusikken. Men den som ønsker seg tilbake i tid, vil fort ha bladd seg tilbake til 1971, da Paul McCartney ga ut sin andre solo-LP, ”Ram”. Et tvers igjennom fantastisk album – og ingen skal fortelle meg at det ikke er å finne i samlinga til Espen Lind.


Askil Holm: Harmony Hotel

(05.02.07) "Hallelujah"-platen har vel ligget under mange juletre, og det er vel ingen tilfeldighet at den minst kjente i kvartetten kommer med soloplate mens jernet ennå er varmt. Askil Holms oppfølger til nå 4 år gamle "Daydream Receiver" er forøvrig noe helt annet enn den spretne gitarfylte debuten.


Kremen rocka jula inn på Rock Bottom

(23.12.04) (Oslo/PULS): Martin Hagfors (Home Groan/HGH), Lars Håvard Haugen (Hellbillies), Martin Horntveth (Jaga Jazzist/The National Bank), Askil Holm, Håkon Gebhardt (Motorpsycho/HGH), Morten Strøm (Askil Holm), Vidar Ersfjord (Home Groan/Velvet Belly/Thom Hell). Say no more...


Kurt Nilsen: A Part Of Me

(21.12.04) Platedebuten "I" var et hasteprosjekt fra plateselskapet for å melke Idol-kua, som selv Kurt Nilsen stilte seg mellomfornøyd til, og ga terningkast 4 i et radiointervju. Siden gikk hobbitsangeren fra status "glemt" til "nasjonal yndling" etter World Idol, for så å leve et aktivt liv i den kulørte kjendispresse som popmusikkens Bjørn Dæhlie. Med "A Part Of Me" tar han nok en ny vending. Og denne gangen spiller han rollen som den ærlige og oppriktige Kurt Nilsen, som synger sine egne låter om livet etter karaoketriumfen Idol2003.


Kurt trenger hjelp!

(29.01.04) (Oslo/PULS): Kurt Nilsen skulle ikke bevise om han kunne synge eller at låtene hans var sterke. Han skulle rettferdiggjøre tittelen som World Idol gjennom måten han opptrådte på. Og der mislyktes han, foran bransjefolk fra hele Europa.


Hvem er Kurt Nilsen?

(02.01.04) Husker du det gedigne pop-talentet Bruno Junior? (Jeg mener han het det.) Alias "Michael Stipe"? Ikke det, men sjansen er stor for at du så ham i 1999. Han er fra Portugal, og vant den internasjonale Stjerner i Sikte-finalen. Med titalls millioner tv-tittere som vitner. Han var virkelig god; gjorde "Everybody Hurts" sånn at Michael Stipe - om han fikk det med seg (hvilket han sikkert ikke gjorde) - må ha fått klump i halsen. Men ble altså glemt like fort som han hadde fått sitt kvarter i rampelyset. Og Kurt Nilsen?


Askil Holm: Daydream Receiver

(03.03.03) Han har kapret mange avisoverskrifter allerede, og endelig er Askil Holms første langspiller tilgjengelig for publikum. Solide EPer og helstøpte konserter har gjort forventningene store. Det er en fryd å slå fast at den 22 år gamle Namsos-væringen innfrir.


Unge trøndere satser

(15.06.01) We Are Hello Show er et nytt konsertkonsept som startes opp i Trondheim. Konseptet bygger videre på et samarbeid som ble startet av Machine Machine Records og Lasse Marhaug fra Jazzassin Records i 1998. Målet var å fremme norsk indie pop/rock og alternativ musikk i Norge. Så langt har det kommet tre samleplater; We Are Hello vol.1 – 3, og snart ventes vol.4.


Nyforelskede Sissel og Espen Lind vil ut

(13.03.01) Sissel og Espen Lind har hatt stor suksess her hjemme, men nå er det utlandet som står for tur. Hvis alt går etter planen skal "Where The Lost Ones Go" ta verden med storm.


Espen Lind: This Is Pop Music

(01.11.00) Espen Lind har kommet opp med nok en pop-LP av virkelig klasse - trass i at han underveis må ha vært desperat, åpenbart på randen av splitter pine - eller kanskje nettopp derfor?


Espen Lind: Black Sunday (singel)

(19.09.00) Dere så den kanskje på lørdagens Hitawards, og nå er den her - innpakka i et heller smakløst sølvpaspartout-cover. Låta Espen Lind skrev til værdama Elin Tvedt etter bruddet i fjor. Spørsmålet er ikke lenger om han er i stand til å gjenerobre de norske jentenes hjerter. Men snarere om dette er bra nok til å lure ecu-seddelene ut av lommebøkene til unge piker på kontinentet.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.