Askil Holm: Rolling The Slow Bus Home

Tredje plate fra Askil Holm mistenkes å være den han alltid har hatt lyst til å lage. Iørefallende rock med røffe gitarer og refrenger fra Bryan Adams-skuffen. Ikke akkurat nyskapende, men helt klart koselig.


For der Askils Daydream Receiver kom ut før han var tørr bak ørene, og Harmony Hotel fikk en altfor glatt popbehandling av Jørn Dahl og Hans Olav Grøttheim, er uttrykket på Rolling The Slow Bus Home skreddersydd for Holms image.

"Get Up!", "Rolling The Slow Bus Home", "Keep Moving" og "No Respect For Love" er alle rocka bidrag. Han har én fot i Bryan Adams-land og han er ikke milevis unna Springsteen heller. Det låter veldig amerikansk, med radioflørtende koringer fra de aller fleste i bandet.

"Mike Cable" er kanskje beste låta der de lener seg litt mer tilbake, sammen med enda mer rolige "Where Have All The Letters Gone?".

Askil Holms "Rolling The Slow Bus Home" er stadionrock, og skrevet av en som har stått på de største scenene her i landet sammen med tre andre. Om han blir så stor at han kan stå der alene er mer usikkert, men Rolling The Slow Bus Home passer utmerket i den settingen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Askil Holm: Harmony Hotel

(05.02.07) "Hallelujah"-platen har vel ligget under mange juletre, og det er vel ingen tilfeldighet at den minst kjente i kvartetten kommer med soloplate mens jernet ennå er varmt. Askil Holms oppfølger til nå 4 år gamle "Daydream Receiver" er forøvrig noe helt annet enn den spretne gitarfylte debuten.


Kurt Nilsen, Espen Lind, Askil Holm & Alejandro Fuentes: Hallelujah - Live

(30.10.06) Dette er i første rekke et album for de som ikke er spesielt interessert i musikk. Selvsagt kan disse gutta både spille og synge, men originaliteten er så fraværende som den kan få blitt. Selv om et par låter er egne, er dette et album som i all hovedsak består av coverlåter framført på en lite spennende måte.


Kremen rocka jula inn på Rock Bottom

(23.12.04) (Oslo/PULS): Martin Hagfors (Home Groan/HGH), Lars Håvard Haugen (Hellbillies), Martin Horntveth (Jaga Jazzist/The National Bank), Askil Holm, Håkon Gebhardt (Motorpsycho/HGH), Morten Strøm (Askil Holm), Vidar Ersfjord (Home Groan/Velvet Belly/Thom Hell). Say no more...


Askil Holm: Daydream Receiver

(03.03.03) Han har kapret mange avisoverskrifter allerede, og endelig er Askil Holms første langspiller tilgjengelig for publikum. Solide EPer og helstøpte konserter har gjort forventningene store. Det er en fryd å slå fast at den 22 år gamle Namsos-væringen innfrir.


Unge trøndere satser

(15.06.01) We Are Hello Show er et nytt konsertkonsept som startes opp i Trondheim. Konseptet bygger videre på et samarbeid som ble startet av Machine Machine Records og Lasse Marhaug fra Jazzassin Records i 1998. Målet var å fremme norsk indie pop/rock og alternativ musikk i Norge. Så langt har det kommet tre samleplater; We Are Hello vol.1 – 3, og snart ventes vol.4.


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.