Kurt trenger hjelp!

(Oslo/PULS): Kurt Nilsen skulle ikke bevise om han kunne synge eller at låtene hans var sterke. Han skulle rettferdiggjøre tittelen som World Idol gjennom måten han opptrådte på. Og der mislyktes han, foran bransjefolk fra hele Europa.


/ /


Det er typisk norsk å være best, sa Gro Harlem Brundtland for noen år siden. Men det er typisk norsk å være patriotisk også. Med en nyvunnet World Idol-tittel på CV’n sang Kurt Nilsen med stor selvtillit på Rockefeller onsdag kveld; og han ble hyllet på lik linje med Bjørn Dæhlies største bragder i langrennssporet.

Eller kanskje Big Brother-vinner Lars Joakim er en bedre parallell. For fortsetter Kurt Nilsen som han gjør nå, vil Se og Hør og Her og Nå være helt avgjørende for at kjendiskarrieren ikke skal dø hen som den pleier å gjøre for reality-stjerner.

Trekk fra patriotismen og fascinasjonen over ”hobbitrørleggeren” som ble popstjerne, og du har ingenting annet enn en middels god popartist som trenger MYE hjelp for å bli en ”ordentlig” stjerne.

Jeg er dritt lei av å høre at Kurt Nilsen kan synge og at han ”leverer” hver eneste gang han går på en scene. Idol-konkurransen er over. Fra nå av må han klare å holde ut mer enn fem minutter av gangen. Han må lære seg å skape dialog med publikum. Han må lære seg å ta i mot applaus og ikke snu ryggen til og prate med bandmedlemmene. Han er ikke poprocker lenger; han er popstjerne. Og da skal man ned på knærne og gi hånden til jentene på første rad. Nå oppfører han seg som en bandmusiker og gjemmer seg bak kassegitaren og scenemonitorene. Et "verdensidol" skal være mer Robbie Williams enn Coldplay.

Synes jeg.

Samtidig ønsker jeg å rose Kurt for at han tør å stole på sine røtter og sin egenart som hobbitpopper. Vi nordmenn elsker å kjenne oss igjen i idolene våre. Bare tenk på St.Thomas. Hvorfor er han så kjent? Jo, fordi han er like menneskelig ustabil som folk flest. Så jordnær og sårbar i uttrykket som hvilken som helst frustrert gutt med gitar på rommet.

Men konserten på Rockefeller var først og fremst en promo-konsert for det internasjonale publikummet, og jeg tviler på at de syntes særlig om denne ydmyke husmannsholdningen Kurt representerer. En World Idol skal være popstjerne – og det krever mer enn en god stemme, godt humør og sjarmerende mellomrom mellom tennene.

Jeg sier, send Kurt ut av landet. Gi han utdanning. Bygg et ordentlig apparat rundt ham, og slutt å skamrose han for stemmen og vesenet hans. Kurt trenger hjelp. Han trenger utdanning av profesjonelle rådgivere som skjønner at Kurt må være en leder på scenekanten. At det er han som skal snakke med publikum, og ikke koristene.

Det å være popstjerne er 90 prosent tilstedeværelse og 10 prosent stemme, for å bruke manager Jan Fredrik Karlsens matteterminologi. Skal Kurt Nilsen lykkes som verdensidol må han snart ta fatt på de siste 90 prosentene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kurt Nilsen, Espen Lind, Askil Holm & Alejandro Fuentes: Hallelujah - Live

(30.10.06) Dette er i første rekke et album for de som ikke er spesielt interessert i musikk. Selvsagt kan disse gutta både spille og synge, men originaliteten er så fraværende som den kan få blitt. Selv om et par låter er egne, er dette et album som i all hovedsak består av coverlåter framført på en lite spennende måte.


Kurt Nilsen: A Part Of Me

(21.12.04) Platedebuten "I" var et hasteprosjekt fra plateselskapet for å melke Idol-kua, som selv Kurt Nilsen stilte seg mellomfornøyd til, og ga terningkast 4 i et radiointervju. Siden gikk hobbitsangeren fra status "glemt" til "nasjonal yndling" etter World Idol, for så å leve et aktivt liv i den kulørte kjendispresse som popmusikkens Bjørn Dæhlie. Med "A Part Of Me" tar han nok en ny vending. Og denne gangen spiller han rollen som den ærlige og oppriktige Kurt Nilsen, som synger sine egne låter om livet etter karaoketriumfen Idol2003.


Hvem er Kurt Nilsen?

(02.01.04) Husker du det gedigne pop-talentet Bruno Junior? (Jeg mener han het det.) Alias "Michael Stipe"? Ikke det, men sjansen er stor for at du så ham i 1999. Han er fra Portugal, og vant den internasjonale Stjerner i Sikte-finalen. Med titalls millioner tv-tittere som vitner. Han var virkelig god; gjorde "Everybody Hurts" sånn at Michael Stipe - om han fikk det med seg (hvilket han sikkert ikke gjorde) - må ha fått klump i halsen. Men ble altså glemt like fort som han hadde fått sitt kvarter i rampelyset. Og Kurt Nilsen?


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.