Espen Lind: Army Of One
Han åpner med ukulele istedenfor, og akkurat det er jo ikke fullstendig dagligdags i popmusikken. Men den som ønsker seg tilbake i tid, vil fort ha bladd seg tilbake til 1971, da Paul McCartney ga ut sin andre solo-LP, Ram. Et tvers igjennom fantastisk album og ingen skal fortelle meg at det ikke er å finne i samlinga til Espen Lind.
Når jeg trekker fram Ram har det ikke først og fremst med bruken av ukulele å gjøre; det har med hele altet å gjøre. Espen Lind skriver sanger akkurat slik McCartney gjør, hvilket innebærer at han velter seg i stilarter og sjangre. Men han lager alltid pop. Og han er nok hakket renere som vokalist; Espen Lind kunne nok aldri kommet opp med Helter Skelter eller Why Dont We Do It In The Road.
Dette ikke sagt som noen kritikk; på sitt ypperste er Espen Lind nesten i klasse med Freddy Mercury.
Om jeg liker hva jeg hører? Army Of One er et fantastisk popalbum! For noen flotte melodier!
Ikke minst fryder jeg meg over instrumentbruken. Når Lind og produsent Bjørn Nessjø syns det passer med en helt ordinær tuba istedenfor elektrisk bass, ja så hyrer de en tubaist. Og om det virkelig skal låte pent, hvem er da mer naturlig enn Ole Edvard Antonsen? Han spiller reint, han! Når han legger inn sin klassiske vibrato, et godt stykke opp mot den trestrøkne C da er det bortimot umulig å høre at han opererer samme instrument som Mathias Eick og Nils Petter Molvær.
Espen Linds suksess med de nye gitarkameratene hadde jeg et flyktig forhold til. La oss håpe det bare var et (sikkert morsomt) hvileskjær. For nå er han der han hører hjemme. På den norske poptronen.
Del på Facebook | Del på Bluesky