Foto: Petter Aagaard Foto: Petter Aagaard Foto: Petter Aagaard

Macy Gray fra blodfunk til julebord

Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Macy Gray / Byscenen, Trondheim / 16.11.26


Macy Gray har fortsatt sjarmen, personligheten og ikke minst den karakteristiske stemmen. Hun synger kult, kommuniserer godt med publikum og har en herlig upretensiøs utstråling. Og lyden? Den var rett og slett i en klasse for seg selv. Sjelden har Byscenen lydt bedre.

Problemet var hva denne fantastiske lyden ble brukt til.

For hvorfor skal vi høre Macy Gray gjøre Metallicas «Nothing Else Matters», Radioheads «Creep», «Sunny», «I’m Too Sexy», «Walking in a Winter Wonderland» og Mariah Careys «All I Want for Christmas Is You»? Det hele begynte å ligne en musikalsk ønskekonsert. Julestemningen tok fullstendig overhånd. På et tidspunkt stilte bandet til og med i nisseklær.

Det er lov å leke seg med andres låter, men når man har en så spennende egen katalog, blir mengden coverlåter vanskelig å forstå.

Enda mer frustrerende var behandlingen hennes egne låter fikk. Albumspor som i studioversjonene drypper av rå funk, var forvandlet til myke, ufarlige arrangementer. Der det tidligere var skarpe kanter og rytmisk råskap, fikk vi polert musikalsk komfort.

Hele produksjonen ga dessuten følelsen av en lavbudsjett-turné. Jeg savnet virkelig blåsere som kunne gitt låtene nødvendig kraft. Samtidig er det ganske kult at musikere fra Los Angeles står og spiller i lille Trondheim en mandagskveld i november.

Men Macy Grays musikk skal ikke nødvendigvis være pen. Den skal lugge litt. Den skal ha groove som setter seg i mellomgulvet, ikke bare gli pent inn som bakgrunnsmusikk til et glass hvitvin.

Først mot slutten kom endelig mehahit’n «I Try», låten de fleste hadde ventet på. Og selvfølgelig fungerte det. Men veien dit hadde vært unødvendig lang og påfallende tannløs.

Og så må vi snakke om publikum.

Hvis Macy Gray fortjener terningkast tre, fortjener publikum på Byscenen en soleklar sekser. Lokalet var utsolgt, engasjementet formidabelt og stemningen nærmest grenseløst positiv.

Riktignok klarte jeg ikke å oppdage så mange personer under 45 år. Det sier kanskje sitt om hvilken generasjon Macy Gray treffer i 2026. I hennes forsvar, så er det et kvart århundre siden sist hun hadde en stor hit.

Til slutt sitter jeg igjen med følelsen av en helt grei konsert med en artist som burde kunne levere langt mer.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Macy Gray: The Id

(23.10.01) Hun er blitt kjent og rik og superstjerne og alt det der, men la oss bare innrømme det: Hun presterer noe av den feteste soul'en som fins.


Soul-diva? Oh yes...

(05.07.00) For den som måtte ha tvilt; etter dette fins det ikke skygge av tvil. Macy Gray er klodens nye virkelig store soul-diva. Den statusen kan komme til å vare riktig så lenge.


Macy Gray: On How Life Is

(10.04.00) Du har akkurat kunnet lese om hvordan Gabrielle tar pop og r&b light i nye retninger - eller kanskje heller; lager sin mix. Macy Gray gjør det samme med funk og soul. Det blir popmusikk av det også. Alldeles glimrende popmusikk, faktisk. Macy Gray er et funn av typen Lauryn Hill.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.