Avant garde og jazzrock i skjønn forening
Brian Blade gjorde tre konserter under årets festival. Dette skulle bli hans mest eksperimentelle, tidvis i avdelinga avant garde.
Brian Blade/Johan Lundström/André Roligheden/Mats Eilertsen/Joel Ring / Victoria, Nasjonal Jazzscene / 14.08.26
Vi fikk dessverre ikke sett Blade i samspill med Hanna Paulsberg, men konserten på Cosmopolite onsdag ga mersmak. Nå trengte vi når sant skal sies intet ekstra insitament for å se denne trommesettets mirakelmann en gang til. Men her er vi nå uansett, i et fullstappa og forventningsfullt Victoria, Nasjonal jazzscene.
Mats Eilertsen åpner aleine med sin ståbass, får følge av Johan Lindström, før Brian Blade legger et slags beat. «Et slags», fordi det som kanskje ligner et streit beat aldri blir noe helt streit beat – ikke med Brian Blade på trommestolen.
Det blir mye «fri flyt» i kveld, og introen sklir godt inn i helhetsbildet. Bandet eksploderer i drivende jazzrock, før vi får et lengre frijazz-intermezzo lagt i hendene på André Roligheden og Joel Ring. Hvor lett er det å høre forskjell på cello og sopransax, når musikken flyter i Hawaii-stemning?
Johan Lindström – som vi tidligere i uka hørte med Bushman’s Revenge - bygger opp ei låt rundt et meget enkelt riff. Ei simpel tonerekke som gjentas, gang på gang på gang – G-H-E, tror jeg. Litt som Jack Whites «fotballriff» «Seven Nation Army» (som egentlig er henta fra Anton Bruckners 7. symfoni), eller kompet til Tori Amos. Kunne dette vært lyden av instrumentalt Radiohead? Ja.
Mot slutten finner André Roligheden tida inne til å spille sporansax og tenorsax – samtidig. Etter mønster av salige Rahsaan Roland Kirk (1935-77) og Dick Heckstall-Smith (1934-2004) (John Mayall’s Bluesbrakers). Det låter litt den typen plastikktrompet unga får til 17. mai, men er morsomt nok.
Kvelden avsluttes med en nydelig ballade signert Johan Lindström, nå på pianokrakken, og Roligheden på tenor.
Del på Facebook | Del på Bluesky