Jaga og KSO – altfor mye på en gang

Jaga Jazzist og Kristiansand Symfoniorkester – et samarbeid der absolutt ingenting kunne skjære seg?

---

Jaga Jazzist, Kristiansand Symfoniorkester / Sentrum Scene / 14.08.26

Av Arild Rønsen // 19.08.26

---

Vi tar oppstilling rett bak de som holder overoppsyn med lyd og lys. Et blikk på scenen er nok til å forstå hvorfor det er nødvendig med fire mann bak spakene for å holde orden på denne giga-produksjonen. Scenen på Sentrum Scene er diger, men den er fylt til trengsel.

Kristiansand Symfoniorkester (KSO) er et av Norges åtte profesjonelle symfoniorkestre, og består av i underkant 70 heltidsansatte musikere. Så mange er nok ikke på scenen i kveld, men det er tale om et fullverdig symfoniorkester.

Foran dem er det gjort plass til Jaga Jazzist, som heller ikke er noe lite orkester:
Lars Horntveth – saksofon, gitar, keyboard, Andreas Mjøs – vibrafon, gitar, Simen Følstad Nilsen – gitar, Øystein Moen – synthesizer, Line Horntveth – tuba, Erik Johannessen – trombone, Even Ormestad – bass, Martin Horntveth – trommer

Musikken de skal framføre er komponert av Lars Horntvedt, arrangementene har han skrevet sammen med Erik Johannessen. Dette handler altså ikke om et lurvete jazz/rock-band og et profesjonelt utdanna symfoniorkester. Her snakker vi fullverdig teoretisk skolering i alle ledd.

Bandet styres på mange vis av trommeslager Martin Horntvedt, som også opptrer som kveldens muntre konferansier. KSOs sjefdirigent Julian Rachlin svinger taktstokken og binder det hele trygt sammen.

Utgangspunktet for kveldens verk er å finne i Jaga Jazzists 30-års jubileum som band. I 2024 spilte de inn orkesterversjoner av låtene på «Pyramid» (2020), sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK). Seansen fant veien både til radio og tv-skjermen. Dette er forresten ikke første gang KSO gjester Oslo Jazzfestival. For to år siden var de del av Ola Kvernbergs fantastiske Steamdome.

Jaga Jazzist er satt opp som et band, uten notestativ. Ellers er her nok av noter; sånn må det være, når noe sånt som 50 symfonikere skal samhandle. Blir det litt stivt? Egentlig ikke. Musikken sklir fint av gårde, og samhandlinga mellom orkester og band er upåklagelig.

Framførelsen lider imidlertid under et annet problem: Volumet. Ikke det at lyden er skrudd for høyt; såpass får vi tåle i en anledning som dette. Det låter herlig kompakt, men paradoksalt nok i overkant massivt.

På musikerspråket skrives det sånn: F står for forte, og betyr sterkt. FF står for fortissimo, og betyr veldig sterkt. FFF står for forte fortissimo, og betyr så sterkt som mulig. For det meste, høres det ut som notearkene er utstyrt med FF eller FFF.

Det gis for lite plass til dynamikk, sånn at bandet delvis drukner i lyden av det store orkesteret. Dermed blir det veldig mye orkester, ditto lite band. Det bedrer seg litt i komposisjonen jeg tror heter «Toccata», der det ryddes plass både til en mjuk trombone og en deilig bassklarinett.

En sterk og intens opplevelse, i og for seg. Små, men vesentlige endringer ville likevel gjort dette til en mer minneverdig kveld. Tror nå jeg.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky