Tid for å nyte behaget i Maridalen
En smak av honning, pleier Lars Lillo-Stenberg å si. En smak av behag, vil jeg si. Det ble ingen gudstjeneste i kirken denne kvelden, men kirkerommet egna seg ypperlig for denne intimkonserten.
Maridalen m/Lars Lillo-Stenberg / Kulturkirken Jakob / 13.08.26
Her i PULS har vi hatt gleden av å følge Maridalen ved flere anledninger. Ja, vi så dem til og med på Oslo Jazzfestival for to år siden. I 2022 fikk vi med oss ”Bortenfor”, og i 2024 fikk vi også «Gressholmen» i albumformat.
Da de i fjor slo seg sammen med Lars Lillo-Stenberg, fikk vi dessverre bare med oss den spede begynnelse. Så da passer det jo fint med en oppdatering i levende live.
Samarbeidet starta mens Lars Lillo-Stenberg sammen med sin kone oppholdt seg i den franske landsbyen Sanxay. Om han kunne tenke seg å musisere med Maridalen? Selvfølgelig, men da fikk de værsgo’ somle seg av gårde til sydligere breddegrader.
Så rusla de vel rundt i den lille landsbyen. Tenkte og skreiv og nynna litt, tenker jeg. Lykkelige over å befinne seg i idylliske omgivelser, dog ikke uten et snev av hjemlengsel. Resultatet heter «Fransk utgang», og kom altså ut på plate i fjor.
La humlene suse, ligger som et slør over disse låtene. Ta det som det kommer, bekymringsløst. En hyllest til solskinnsdager, som vitterlig kan forstyrres av lunefulle skyer. Men OK, vi lever godt med begge deler – og det er kanskje derfor jeg kommer til å tenke på Ole Brumm?
La meg i den forbindelse gi mitt bidrag til å rydde opp i en utbredt misforståelse. «Som Ole Brumm sier», heter det gjerne – «ja takk, begge deler». Men Ole Brumm sa aldri det. Brumm var en beskjeden mann, som på ingen måte ville virke grådig. Derfor – med et lønnlig håp om å opptre i folkeopplysningas tjeneste.
Da Snurre Sprett spurte - «Vil du ha honning eller boksemelk til brødet?», svarte Brumm: «Begge deler. Tusen takk. Men det er ikke så farlig med brødet.»
Konserten består naturlig nok hovedsakelig av sanger fra «Fransk utgang», men vi får også «Sigarettstump»; Django Reinhardt-aktig musikk de nok dansa til på cafeene i Oslo i mellomkrigstida – kan jeg tenke meg.
Og da er kanskje ikke veien så lang til Lillebjørn Nilsen, som vel må ha hatt Django i tankene da han skreiv «Tanta til Beate»? Etter å ha vært innom Henrik Wergeland og Jan Erik Vold, gir Lars Lillo-Stenberg til beste en fiffig versjon av Lillebjørns «Far har fortalt» - og jeg blir aldri lei av denne linja som står skrevet på Åmot bru på Grünerløkka:
«Hundrede mann kan jeg bære på min rygg/Men svigter om de alle marscherer.»
For to år siden opptrådte de med trommeslager, men Maridalen er i dag en trio. Ingen av dem utpreger seg som oppsiktsvekkende gode instrumentalister, men sammen er Anders Hefre (saksofon og klarinett), Jonas Kilmork Vemøy (trompet) og Andreas Rødland Haga (bass) ganske aleine om å frambringe denne utsøkt behagelige teften av Maridalen.
«Oh, la, la» het det i den avsluttende valsen, og ut i oslokvelden vandra vi til tonene av «Alle fugler små de er» - med et bekymringsløst smil om munnen.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Soft jazz. Musikk som smører øregangene.
(16.05.24) Det kommer stadig vakker musikk fra skogene i Maridalen.
Rundt leirbålet med Lars Lillo-Stenberg
(26.07.20) Helt aleine med sin akustiske gitar. Lars Lillo-Stenberg overrasker midt på sommeren.
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.