Beck rir alene, og treffer rett i hjertet
Det er sju år siden Beck sist ga ut et album, og på "Ride Lonesome" vender han tilbake til den melankolske og lavmælte siden av seg selv. Dette er et album som umiddelbart leder tankene mot "Sea Change" og "Morning Phase", men samtidig føles det som nok et nytt kapittel i Becks evige utforskning av sjangre og uttrykk.
Undertegnede er egentlig aller mest glad i Beck når tempoet skrus opp. Gi meg den lekne, funky og smågale Beck fra "Odelay", "Midnite Vultures" eller "Guero", og jeg er solgt. Men jeg har også lært meg at når Beck senker tempoet, er det verdt å gi musikken litt ekstra tid. Album som "Sea Change" og "Mutations" har vokst seg større for hver lytting, og "Ride Lonesome" føyer seg naturlig inn i denne delen av katalogen.
Her er det akustiske gitarer, forsiktige strykere, piano, munnspill og nydelige vokalharmonier som får god plass til å puste. «Falling Through My Hands» er blant høydepunktene, med en melodi som nesten sender tankene mot Radioheads «No Surprises», mens «In the Night» har en skjørhet som minner om Nick Drake. Andre steder dukker det opp spor av syttitallsfolk, Laurel Canyon og Neil Young, uten at Beck noen gang høres ut som om han forsøker å kopiere noen.
Det beste med "Ride Lonesome" er nettopp hvor uanstrengt det hele føles. Dette er ikke et album som roper etter oppmerksomheten din. Det inviterer deg heller inn og belønner deg når du blir værende.
Og for en deilig opplevelse det er å få enda en fortsettelse på Becks enorme sjangereksperiment. Etter alle disse årene klarer han fortsatt å finne nye rom å utforske, samtidig som han høres umiskjennelig ut som seg selv.
Det er tilsynelatende ingenting denne mannen ikke kan.
Del på Facebook | Del på Bluesky