Skikkelig fint, Foy Vance!
Noe av det hyggeligste man kan oppleve er å bli trukket inn i musikk man ikke har særlig forhold til i forkant. Den ektefølte inderligheten og musikalske skikkeligheten til nordiren Foy Vance og hans to musikere på den sittende konserten på Sentrum Scene bød på en slik anledning.
Foy Vance / Sentrum Scene, Oslo / 24.09.06
Med seg har han singer/songwriteren Peter J. McCauley på tangenter, trommer og backing vokal. Oppvarmer Bpnnie Bishop synger også mange duetter, backing vokal og bidrar med perkusjon, gitar og piano. Selv står Vance for både trommer og elektrisk piano, utover å bære hovedvokalen.
Det som hadde trukket meg dit var en følelse av et musikalsk slektskap med sambygdingen Van Morrison, både hva gjelder aksent og musikalske referanser og en nysgjerrighet hvordan en for meg ganske ukjent artist kunne spille på en så stor scene i hovedstaden - samme dag som Norge var i aksjon i Nations League og vandringen Elvelangs pågikk langs Akerselva.
Svaret var en betryggende bekreftelse på at ekte musikalsk hengivenhet og håndverk kan føre deg langt- og publikum virket langt mer kjent og fortrolig med irens musikk. Han tilbragte sine første leveår i Oklahoma, og har musikalske røtter i tradisjonsmusikken der - americana, folk, soul og blues. Vance har en flere ti år lang karriere, har hatt låter i viktige TV-serier som "Grey's Anatomy" og utgis av for tiden så utskjelte Ed Sheeran som han også har varmet opp for på flere turneer.
Det veksler mellom fot-stampende blueslåter og sårbare pianoballader. Publikum forholder seg stort sett respektfullt lyttende, om de ikke deltar med veivende armer, klapp eller acapella-sang. Unntaket er en idiot som reiser seg opp, ivrig gestikulerende og har sitt eget lysshow med mobilen på max lysstyrke under "Guiding Light".
Vance har en sjelfull tilnærming til låtene, og oppviser både et fint musikalsk driv som gjør det vanskelig å sitte stille og en meditativt lindrende ro i sangene sine. Samklangen med stemmene til de to andre er fin. Vance får publikum til å synge med, klappe med hendene over hodet og synge flere minutter etter at de alle tre har forlatt scenen.
Han framførte flere uutgitte låter som kommer på et nytt album i november, deriblant "Say that you need me", skrevet sammen med support og samarbeidspartner Bonnie Bishop i de skotske highlands.
Den Belfast-fødte artisten trekker frem McCauley som en av sine favorittartister og en viktig inspirasjon før de også gjør en av hans låter, "Until The Lights Dim" fra albumet "Amnesty",
Han gjør det tidlig klart at han vil fokusere på å spille flest mulig låter, og derfor skal begrense mellomsnakket. Etter hvert sklir det mer og mer ut, men han er vittig, selvironisk og oppleves befriende jordnær. Vi får en lengre utlegning om hvordan farens dødsfall og kontakt med dennes ånd har vært viktig for låtskrivingen.
Vance er hele tiden ivrig smilende og oppviser spilleglede. Stemmen er hele tiden kraftfull og når ut. Også de to andre- ikke minst Bishop - oppviser vokal fylde. "Hi, I'm The Preachers Son", med publikums deltakende gospelsang - og "She Burns" med nesten springsteens anthemiske kvaliteter der publikum også støttesynger "burning" er andre klimaks underveis.
Rett og slett skikkelig fint, var dette! Musikk som nådde inn til hjertet mitt. Følelsesladet og sterk. På tide å dykke litt nærmere ned i katalogen hans.
Del på Facebook | Del på Bluesky