Uforlignelige Chaka Khan
73 år gamle Chaka Khan viser seg som funkmonsteret som nekter å gå av med pensjon. Dette er virkelig bra!
Det er ikke mange artister som kan slippe sitt trettende studioalbum som 73-åring og gi det navnet "Chakzilla" - ikke uten at det virker en smule latterlig. Men Chaka Khan kan. Faktisk er tittelen så passende at man nesten lurer på hvorfor hun ikke har brukt den før. Funkens dronning er nemlig tilbake, og denne gangen tramper hun inn i moderne synthfunk, disco og dancepop med en overraskende stor kraft.
Det har gått over sju og et halvt år siden "Hello Happiness", og Khan gir nå ut musikk uavhengig gjennom iKhan Sounds. Etter en lang karriere med klassikere som "Chaka", "Naughty", "Whatcha Gonna Do for Me?" og "I Feel for You", skulle man kanskje tro at behovet for å bevise noe var borte, men "Chakzilla" høres ikke ut som en artist som bare ønsker å leve på gamle bragder.
Det merkes allerede på tittelsporet. Over en blanding av synthfunk, nu-disco og dancepop synger Khan om å ha ventet på dette øyeblikket hele livet. Det er stort, selvsikkert og akkurat passe overdrevet.
På «Boogie’s in My Soul» får hun besøk av Snoop Dogg. Låten sender tankene tilbake til Khan og Melle Mels versjon av Prince' «I Feel for You», samtidig som produksjonen er godt plantet i moderne nu-disco. Refrenget sitter raskt, og dette er blant låtene på albumet med tydeligst radiopotensial.
«Curious Subject» er mer ettertenksom. Her synger Khan om venner hun har mistet og alt som skjer i livet hennes, pakket inn i synthfunk. Sia dukker deretter opp på «Cool You Down», en overraskende reggae-inspirert duett om menn som får dem til å miste pusten. «I Know You Can» avslutter første halvdel med Khan i velkjent selvsikker stil, og enda et refreng som er vanskelig å bli kvitt.
Lenny Kravitz åpner andre halvdel på «Bring the Party». Budskapet om at dagen i dag er det vi faktisk har, er enkelt, men låten løftes av et merkelig avhengighetsskapende refreng. Hooken er vanskelig å beskrive, men lett å huske.
«Always Love the Challenge» handler om å møte motstand uten å miste balansen, før «Heart of Gold» skrur opp både tempoet og synthesizerne. Sistnevnte er uten tvil albumets mest energiske øyeblikk. «Now & Forever» beveger seg over i romantikken, mens «Dreamy Stuff» gir "Chakzilla" en passende og svært fin avskjed.
Greg Kurstin fortjener mye av æren for at dette fungerer så godt. Produksjonen er overraskende fresh og lar Khan bevege seg mellom synthfunk, dancepop, nu-disco og reggae uten at hun høres ut som om hun desperat forsøker å følge dagens trender.
For meg er "Chakzilla" hennes beste helhetlige album siden det undervurderte Prince-produserte "Come 2 My House". Det viser at Chaka Khan fortsatt har noe å bidra med i dagens musikalske landskap, samtidig som albumet handler om å finne styrke i den man allerede er.
"Chakzilla" … Altså, det går nesten ikke an å tape med en slik albumtittel.
Del på Facebook | Del på Bluesky