Aux Animaux - et moderne one woman band?
Dette var akkurat så svett, dyrisk dystert og likevel beinhardt melodisk som en darkwavekonsert skal være.
Aux Animaux / John Dee / 23.09.26
Aux Animaux betyr «for dyrene», men kunne like gjerne betydd «som dyrene». Gözde Düzer ble født i Istanbul, flyttet til Stockholm via Strasbourg, og lager hauntwave.
La oss begynne med det viktigste: Få instrumenter gleder meg mer enn en cello. Unntaket er en hurdy-gurdy eller en teremin. Førstnevnte er komplisert, men overkommelig å lære seg. Men teremin er noe fantastisk heksekunst. Düzer mener at den er kilden til trolldommen hennes, og jeg tviler ikke. Hun er selvlært, spilte bass i en årrekke før hun gikk over til dette forunderlige instrumentet som spilles uten noen form for berøring.
Kan man kalle henne et moderne «one woman band»? Hun gjør alt selv, fra inspirasjon til miksing. Bakgrunnssporet kvernet ut klassiske gothcoredarkwaverytmer mens hun byttet mellom bass og teremin og sang. Og hun var overalt på scenen, hele tiden.
Seansen starter med at hun er kledd i en nonnedrakt av beksorte blonder. Hun går ned på kne, tenner et lys, tenner litt røkelse, messer fra en bok. Fugledamen mente det er litt oppbrukt med oppnedkors og liksminke, og jeg kan være litt enig – men bare dersom staffasjen er en erstatning for bra musikk.
Jeg har lest et par intervjuer med henne, og hun virker særs oppegående. Selv sier hun at på scenen kan hun være seg selv, at her kan hun ha klærne og sminken og utstyret hun vil – og at hun endrer litt på det hver kveld. «På scenen kan jeg kle meg og te meg som jeg ikke kan på gata!»
Nonnedrakta fjernes etter hvert. Fullt forståelig, for den hadde nok kommet i veien for Düzer der hun er overalt på scena mens hun synger og spiller. Hun prater lite, annet enn for å forklare at ene låta var til minne om hennes livs kjærlighet som døde for et par år siden og andre var om et toksisk forhold hun hadde.
Førtifem minutter får vi med Aux Animaux (kudos for lange konserter denne kvelden) og jeg tenkte at jeg kunne gjerne vært med på en seanse som varte hele kvelden. Den energiske intensiteten som gjennomsyrer alt på scenen var heftig intens. Litt som om hun har tatt det beste fra fire tiår med goth, postpunk, industrial, darkwave og coldwave, og så dratt det gjennom horrorfilmlydsporfilter - og det som kommer ut er så tøft at jeg bare vil ha mer.
Og jeg var ikke den eneste. Kompisen som sto ved siden av meg var der fordi han ikke hadde andre planer og ville på konsert, og var gledelig, intenst overrasket. Danserne tok stadig større plass på gulvet, for den forheksende musikken fristet flere til å bevege seg. Dette var akkurat så svett, dyrisk dystert og likevel beinhardt melodisk som en darkwavekonsert skal være.
Del på Facebook | Del på Bluesky