Songs in the Key of Life - 50 år!
I dag er det nøyaktig 50 år siden Stevie Wonder ga ut "Songs in the Key of Life", 28. september 1976. For min egen del er datoen nesten like spesiell av en annen grunn, fordi for nøyaktig 30 år siden, på albumets 20-årsdag i 1996, var jeg 17 år gammel og fikk beskjed av en klassekompis om at dette var en plate jeg bare måtte høre.
Stevie Wonder
Det rådet skulle få ganske deilige konsekvenser for musikksmaken min.
Jeg kjente selvfølgelig til Stevie Wonder allerede. Jeg var jo en musikkgal 17-åring og visste utmerket godt at Stevie Wonder var ekstremt funky og usedvanlig sjelfull. Jeg hadde tross alt hørt alle de store låtene på min best of-CD. «Superstition», «I Wish», «Higher Ground» og de andre klassikerne var på ingen måte ukjent territorium.
Men Stevie Wonder på en best of-CD og Stevie Wonder i albumformat skulle vise seg å være to ganske forskjellige ting.
Det holder egentlig å sette på åpningssporet «Love’s in Need of Love Today» for å forstå hvorfor. Den varme stemmen, gospelharmoniene, melodien og den nærmest overjordiske stemningen grep meg fullstendig. Og derfra bare fortsatte det. «Have a Talk with God», «Village Ghetto Land», jazzfunk-eksplosjonen «Contusion», og så, nesten absurd nok, «Sir Duke» og «I Wish» etter hverandre.
Jeg husker fremdeles følelsen. Jeg ble ikke bare imponert. Jeg ble bergtatt og følelsesmessig revet med ... Og det ga seg ikke.
«Knocks Me Off My Feet», «Pastime Paradise», «Summer Soft», «Isn’t She Lovely», «If It’s Magic», «As», «Another Star». "Songs in the Key of Life" føltes som et helt musikalsk univers. Soul, funk, gospel, jazz og pop glir inn og ut av hverandre, samtidig som Stevie synger om kjærlighet, fattigdom, rasisme, tro, barndom, politikk og ren livsglede.
Det er kanskje nettopp derfor tittelen fremdeles er så perfekt, og verden skjønte ganske fort hva Stevie Wonder hadde levert.
Forventningene var enorme allerede i 1976. Han kom fra den utrolige rekken "Music of My Mind", "Talking Book", "Innervisions" og "Fulfillingness’ First Finale", og det hadde gått over to år siden forrige studioalbum. Da "Songs in the Key of Life" endelig kom, var det en stor begivenhet.
Mottakelsen var stort sett overveldende. Albumet gikk rett inn på førsteplass i USA, og endte senere med Grammy for Album of the Year. Noen kritikere mente riktignok at Stevie hadde tatt litt for hardt i, og at dobbeltalbumet med den ekstra firespors-EP-en kunne vært strammet inn.
Men 50 år senere er det vanskelig å ønske seg en mer disiplinert utgave, fordi overfloden er jo halve moroa.
Stevie Wonder høres ut som en mann som har så mange melodier, ideer, rytmer og følelser inni seg at én LP umulig kan være nok, og han var 26 år gammel!
For meg førte første lytt av platen i 1996 til en voldsom Stevie Wonder-periode, så i ukene som fulgte kjøpte jeg meg gjennom praktisk talt hele Stevie Wonders 70-tallsproduksjon: "Music of My Mind", "Talking Book", "Innervisions", "Fulfillingness’ First Finale" og "Journey Through the Secret Life of Plants". Og selvfølgelig "Hotter Than July", selv om den kom i 1980. Den ble tross alt spilt inn på tampen av 70-tallet.
I et par måneder var det Stevie Wonders 70-tall som gjaldt: clavinet, Fender Rhodes, synthesizere, munnspill, gospelkor, jazzakkorder, feite basslinjer og den helt spesielle grooven hans, og jeg oppdaget hvor mye man går glipp av dersom man bare kjenner de store singlene.
Men så kom den store «kollisjonen», fordi jeg var nemlig en enorm Prince-fan, og bare to måneder senere kom Prince med trippelalbumet "Emancipation". Tre CD-er med ny Prince! Det burde jo ha vært årets musikalske høydepunkt for meg, men istedet ble det en gigantisk nedtur.
Timingen var nesten urettferdig. Jeg hadde nettopp tilbrakt to måneder badet i Stevie Wonders 70-tallsproduksjon, med den organiske funken, de fantastiske arrangementene, harmoniene, melodiene og det enorme følelsesregisteret. Så kom "Emancipation", og selv som stor Prince-fan syntes jeg plutselig det låt merkelig flatt i sammenligning. Stevie hadde rett og slett ødelagt meg litt, men på en «bra» måte.
Tretti år senere er det fremdeles den 17-åringen jeg kjenner igjen når «Love’s in Need of Love Today» begynner, men i dag hører jeg selvfølgelig mer. Jeg legger bedre merke til arrangementene, harmonikken, og produksjonen.
Men først og fremst kjenner jeg fremdeles den samme følelsen, og det er kanskje den beste testen på virkelig stor musikk.
I dag fyller "Songs in the Key of Life" 50 år. Det er samtidig 30 år siden en klassekompis anbefalte platen til en 17-åring som trodde han allerede visste hvor funky og sjelfull Stevie Wonder var.
Jeg tok ikke feil … Jeg ante bare ikke hvor mye.
italic(20. oktober spiller Stevie Wonder hele "Songs in the Key of Lif" i Unity Arena.)
Del på Facebook | Del på Bluesky