Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Trivelig Calirock med Ugly Kid Joe

Jeg tror kanskje denne konserten kan kalles festivalens mest positive overraskelse.


UGLY KID JOE / Tons of Rock/Ekebergsletta / 27.06.25


1993. MTV og radio spilte garantert «Cats in the Cradle» til det kjedsommelige. Jeg så nok på coveret og tenkte næææh og hoppet videre til all den bra musikken som fantes da. Verdens teiteste bandlogo. Barnslig skive-cover. Så har man blitt utsatt for den i forskjellige varianter i tiårene som har gått, men det var tross alt ei coverlåt - og om det var det eneste de var kjent for kunne de vel neppe vært særlig bra. Eller?

Nysgjerrigheten lenge leve, tross alt. Jeg tenkte høre et par låter, nok til å vurdere om jeg i det hele tatt skulle anmelde konserten, og så gå tilbake til Dimmu Borgir.

Vokalist Whitfield Crane kommer ut på scenen med verdens største glis. Med seg har han gitarister Klaus Eichstadt og Dave Fortman, bassist Cordell Crockett og trommis Zac Morris. Caliband, tross alt, de gliser bestandig. Justin Bieber t-skjorte. Bakfrem kæps. Shorts til nedpå knærne og strømper nesten opp til knærne, og hva er det de egentlig driver med?

Så begynner de å spille. Og jeg tenker at så feil kan man altså ta. Normalt (i hvert fall på nittitallet) var singlene de beste låtene et band hadde å presentere. Ikke Ugly Kid Joe - «Cats in the Cradle» var den svakeste låta de spilte denne ettermiddagen.

For Calirock er ikke bare gliserock, det er feelgoodrock, det er danserock, det er så utrolig kult og jeg skjønner at gutta på scenen smiler og hopper og spretter. De spelte opp til dans og publiken danset, stemningen sto i taket selv om de aller fleste nok knapt var påtenkt da Ugly Kid Joe var store. Kanskje det å spille Calirock er hemmeligheten til et ungdommelig liv?

Når jeg er ferdig med å skrive anmeldelser fra årets ToR og det slutter å regne (for det må jo snart bli sommer) skal jeg laste ned diskografien deres (fem studioskiver har det blitt) og danse i skogen. Jeg regner med at det blir et trivelig nytt/gammelt bekjentskap.

Jeg tror kanskje denne konserten kan kalles festivalens mest positive overraskelse. Jeg hadde absolutt ikke forventet å bli stående til siste tone, med bein som egentlig danset litt helt av seg selv.

Låtliste: Intro // So Damn Cool // No One Survives // Cats in the Cradle (Harry Chapin cover) // Neighbor // Milkman's Son // Everything About You


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dream Theater - fortsatt duggfrisk progmetal

(17.07.25) «Jeg hadde glemt hvor bra de er», sa jeg til en medfotograf etter førstelåta. Han var enig. «Vi hørte da mye på dem i gamle dager?» Her var det bare å glede seg, for dette låt mye bedre enn jeg husket! Progmetallbandet fra Boston feirer førtiårsjubileum i år, og med seksten studioskiver bak seg har de nok av materiale å ta av.


Lorna Shore i full pyro

(17.07.25) Det formelig kokte foran scenen, og det skjønner jeg godt, for dette var beintøft.


Bånn pinne fra portene åpner

(17.07.25) Jensemann og Black Debbath har offisielt åpnet ballet, og første band i teltet er Fit for an Autopsy, et amerikansk deathcoreband fra New Jersey.


Within Temptation - så godt som feilfri

(10.07.25) Festivalens guilty pleasure for min del er Within Temptation. Kanskje det aller beste symfoniske metallbandet som eksisterer?


A7X - noe av det aller råeste!

(08.07.25) Hvilken fantastisk avslutning på årets festival! For min del, kanskje den beste festivalen hittil?


Jerry Cantrell live- hvilken opplevelse!

(04.07.25) Dette var så bra at vår utsendte nesten glemte å ta bilder. Og da er det bra!


Imponerende progdødmetall fra Ukraina

(03.07.25) Vokalist Tatiana Shmayluk er et utemmet villdyr på scenen, men det er ingenting utemmet ved stemmen hennes.


Electronicore? Nettopp.

(02.07.25) Herligheten for et fantastisk morsomt og dyktig band!


Kim Dracula - helt klart superoriginalt!

(01.07.25) Likte jeg det? Aner ikke. Jeg tror det.


«We call him Frankie Baby!»

(29.06.25) Frankie Baby? Forklaring følger:


Drakånis har framtida foran seg

(29.06.25) «Du skal være snill og du skal være smart og av og til skal du være skikkelig skikkelig skikkelig sinna!»


Djerv og Agnete Kjølsrud imponerer stort

(29.06.25) Agnete Kjølsrud har en tilstedeværelse på scenen de fleste artister bare kan drømme om. Når hun i tillegg har en guddommelig stemme, og en ydmykhet som flere artister hadde hatt godt av å få en dose av, bare må det bli bra.


Full tenning i teltet med Fixation

(26.06.25) Fixation leverer som forventet, og mer til, og her gledes det til fortsettelsen!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.