IDLES - som ville dyr på Sirkus

Med tunge skyts avsluttet britiske Idles Øyafestivalen og Sirkus-scene, med et tydelig bevis på at bandet er en av rockens absolutt ypperste aktører.

---

Idles / Øyafestivalen / 10.08.24

Av Jon Ilseng // 13.08.24

---

Det er en ære å avslutte Øyafestivalens siste dag. Den noe større scene Amfiet avsluttes alltid av en norsk, mer kommersiell artist som Sigrid, Aurora eller Gabrielle.

Siste konsert på Sirkus, som starer et kvarter senere og derfor er å regne som festivalens siste, har huset artister som de svenske legendene Sountrack of our Lives og norske hardrock-yndlingene Kvelertak de to siste årene. I år var det britiske IDLES som fikk sjansen til å vise hvordan man stenger av en festival i 2024.

Bristol-kvintetten spiller rock et sted i krysningen mellom hardcore, punk og post-punk. Bandet har fem album på samvittigheten. Årets album "Tang" er til tider vesentlig mer lettbeint enn tidligere utgivelser. På singelen til siste skiva, med det beskrivende navnet "Dancer", samarbeider det med amerikanske bandet LCD Soundsystem, et band med langt lettere musikalsk utrykk.

Personlig er jeg glad i progresjon og at band går i faser, selv om hardcore-fans gjerne liker band slik de opprinnelig hørtes ut. Vel, 2024-varianten høres jaggu ikke så galt ut, den heller!

Det begynner rolig med "Idea 101" fra "Tang" (2024). Det er slik de har gjort det på denne turneen. Vokalist Joe Talbott er som et vilt dyr på scenen. Som en smilende tiger, alltid klar til å hogge løs, lusker han hvileløst rundt, fremoverlent og mumlende, før musikken sømløst glir over i neste låt "Colossus" og teltet tar fyr til dagens først allsang. Vi er i gang!

Deretter er det klart for moshpit. Publikum beordres i to. Undertegnede, som har en Øyafestival-debuterende storesøster på slep, er dum nok til å gå langt frem mot scenekanten i løpet av denne seansen. To sekunder senere blir vi begge slukt av en så voldsom moshpit at jeg må dra søsteren min ut til trygghet. Gøy på konsert, men man må vite hva man driver når litt aggressiv postpunk presenteres med så rå intensitet som det Idles bedriver.

Med øl og sider i håret klart vi oss fint, og storesøster kan for alvor kalle seg innvidd!

Setlisten IDLES presenterte på denne touren er en slagt best-of-liste. Alle skivene er representert, tre låter fra siste skiva og hele fem låter fra klassikeren "Joy As An Act Of Ressistance" (2018) er en og god håndsrekning til de som kan katalogen deres.

Det går så i ett med høydepunkter her at det er vrient å oppsummere. Den voldsomme låta "Mother", den drøye "I Am Scum" eller den buldrende "Never Fight A Man With A Perm" dundrer over oss, før jeg får en av mine personlige favoritter, "tittelsporet" til "Crawler"; "Crawl". Det er bare å ta imot! Det rister i kroppen og jeg står og smiler.

Det er noe eget med hard musikk som også får deg til å føle samhold, glede og alt det der musikk og festival skal gi. Det er synd det er over på Øya for denne gang. Vi får heller nynne på siste vers fra siste låt "Rotweiler" før vi sees igjen i neste moshpit. Da muligens uten storesøster:

Keep going
Keep going
Go
Smash it, ruin it, destroy the world
Burn the house down
Unity

---

Del på Facebook | Del på Bluesky