Idles: Arbeiderklasse-pønk fra Bristol

Dette er rått og brutalt, både i form og innhold.


Hvis du er fan av Leonard Cohens «Slow», kan du muligens glemme Idles. De liker å karakterisere seg sjøl som et «angry band», og har sine ord i behold. Dette er illsinte, unge herrer.

Bristol-bandet albumdebuterte med «Brutalism» - helt korrekt tittel – i 2017, og de er produktive. «Ultra Mono» er deres fjerde full-lengder. De spiller pønk, men gjør mye mer ut av sjangeren enn «tre grep og sannheten». På sitt beste er de like gode som Sex Pistols, og da snakker vi i min bok om seierspallen i pønk.

Sjefen i bandet, Joe Talbot, skriver harmdirrende tekster. Noen vil sikkert mene han er i overkant politisk korrekt, men mener han alt dette «korrekte» - ja, så mener han det vel. Og det er ingen grunn til å betvile hans engasjement.

Jeg aner ingen ting om Talbots oppvekst og bakgrunn, men han synger som om han har bodd hele livet på Blitz. (Som vel strengt tatt ikke forteller så mye om klassebakgrunn; det er nok av middelklasseungdom som har «feriert» på Blitz – omtrent som de velstående «dead heads» som fulgte Grateful Dead året rundt.)

Det er ingen tvil om at Joe Talbot mener han lever i et klassesamfunn, et standpunkt de færreste vil bestride. Derfor roper han høyt og tydelig. Ikke en gang når han skriver og synger «The Lover», greier Talbot å holde seg i skinnet: «Fuck you! I’m a lover»!

Men musikken er altså mye mer nyansert, selv om den er rått tilhogd. Mye råere enn Fontaines D.C., men helt klart i slekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

IDLES - som ville dyr på Sirkus

(13.08.24) Med tunge skyts avsluttet britiske Idles Øyafestivalen og Sirkus-scene, med et tydelig bevis på at bandet er en av rockens absolutt ypperste aktører.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.