Idles: Arbeiderklasse-pønk fra Bristol

Dette er rått og brutalt, både i form og innhold.


Hvis du er fan av Leonard Cohens «Slow», kan du muligens glemme Idles. De liker å karakterisere seg sjøl som et «angry band», og har sine ord i behold. Dette er illsinte, unge herrer.

Bristol-bandet albumdebuterte med «Brutalism» - helt korrekt tittel – i 2017, og de er produktive. «Ultra Mono» er deres fjerde full-lengder. De spiller pønk, men gjør mye mer ut av sjangeren enn «tre grep og sannheten». På sitt beste er de like gode som Sex Pistols, og da snakker vi i min bok om seierspallen i pønk.

Sjefen i bandet, Joe Talbot, skriver harmdirrende tekster. Noen vil sikkert mene han er i overkant politisk korrekt, men mener han alt dette «korrekte» - ja, så mener han det vel. Og det er ingen grunn til å betvile hans engasjement.

Jeg aner ingen ting om Talbots oppvekst og bakgrunn, men han synger som om han har bodd hele livet på Blitz. (Som vel strengt tatt ikke forteller så mye om klassebakgrunn; det er nok av middelklasseungdom som har «feriert» på Blitz – omtrent som de velstående «dead heads» som fulgte Grateful Dead året rundt.)

Det er ingen tvil om at Joe Talbot mener han lever i et klassesamfunn, et standpunkt de færreste vil bestride. Derfor roper han høyt og tydelig. Ikke en gang når han skriver og synger «The Lover», greier Talbot å holde seg i skinnet: «Fuck you! I’m a lover»!

Men musikken er altså mye mer nyansert, selv om den er rått tilhogd. Mye råere enn Fontaines D.C., men helt klart i slekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

IDLES - som ville dyr på Sirkus

(13.08.24) Med tunge skyts avsluttet britiske Idles Øyafestivalen og Sirkus-scene, med et tydelig bevis på at bandet er en av rockens absolutt ypperste aktører.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.