Eir med vellykket popflirt
Tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget Ævestaden men jeg ble ganske raskt hekta. Folkemusikkfusion er egentlig rimelig tøft, uansett hva man fusjonerer det med. Da Eir fortalte at hun skulle sleppe skive så var jeg straks på pletten, for dette vil jeg høre mer av!
Ifølge henne selv er Tom Waits den viktigste musikeren i hennes liv, og stemmen hans er en like viktig del av morgenrutinen hennes som kaffe er for meg. Inspirasjonen fra Waits ser man heldigvis (for meg) kun i tekstene, og ikke i stemmen eller musikken – for Eir har en fantastisk, vidunderlig stemme.
Skiva åpner med en vakker poplåt. “Med ulik avstand ser vi samme sol” er leken og kvikk, teksten er fantastisk, Eir synger så vakkert at man nesten overhører instrumentene i bakgrunnen. De ligger bak og leker, litt som perfekt filmmusikk – som bare skal forsterke synsinntrykkene uten å forstyrre hovedelementet.
Gode tekster, vakker stemme og perfekt musikk er fellesnevner for hele plata. Dette er vakkert, sårt og vel verdt å lytte til en ekstra gang. Eller to eller tjue.
“Om jeg lar deg sove må du våkne” er alt annet enn monoton og kjedelig. Jeg liker skiver som jeg kan anbefale uten en “MEN”. Her er ingen låter jeg vil hoppe over. Alt er fløyelsmykt og behagelig, og hun har en stemme man ikke går lei fordi hun mestrer den så vidunderlig enkelt!
“Å kjæra mi Sigrid” og “Syng i stille morgonstunder” er begge mer tradisjonell folkemusikk med hint av electronica i bakgrunnen. At Eir har studert både folkemusikk og elektronisk musikk høres tydelig i alle låtene.
“Med dette prosjektet ønsker hun å vise at folkemusikk er levende, moderne, hipt og relevant, og i kombinasjon med elektronikk dannes en ny, minimalistisk og groovy pop-sound.”
Jeg er så enig, så enig. Jeg diskuterte Resjemheia med uroskogsfotografen. “Jeg liker jo ikke egentlig folkemusikk” sa jeg, og han var enig i at de fleste neppe gjør det, men vi var enige om at folkefusion, det er kult. Det skal så lite til for å gjøre folkemusikk mer folkelig og lyttevennlig for vi som ikke egentlig liker felegnikk.
Det er langt fra Resjemheias slåtterockgraut til Eirs vakre toner. Og kanskje er det feil å kalle det folkefusion? Kanskje det er på tide å fjerne genre og si at dette er ei fantastisk vakker, særegen og unik popskive - og la det bli med det? Hører jeg folkemusikkelementene fordi jeg vet det på forhånd?
Den er bunnsolid, uansett. Tekst og melodi er underfundige, interessante og spennende. Jeg tror at hver note er gjennomtenkt - for her er det ikke noe unødvendig ræl, og produksjonen er virkelig bra.
Eir ble i 2022 kåret til årets unge folkemusiker, men viser her at hun behersker også andre genre. Jeg skal være litt freidig å si at jeg faktisk kunne tenkt meg å hørt henne synge noe symfonisk metall - for det hadde virkelig vært moro!
Jeg gleder meg stort til sleppefesten på John Dee neste onsdag. Stemmen hennes låter like bra live som på skive, så dette blir en kveld med fantastisk nydelig musikk!
Del på Facebook | Del på Bluesky