Døden på Oslo S - monumentalt bra teater!

Fader, Frank. I dag skulle du vært på Økernsentret! Urpremiere på “Døden på Oslo S”. Det siste du rakk komponere før du forlot oss så alt for brått og alt, alt, alt for tidlig. Og den fortjener mer enn bare en “vanlig” teateranmeldelse.

---

Døden på Oslo S / Økernsentret, Oslo / Urpremiere, 09.03.23

Av Siri Bjoner // 10.03.23

---

“Døden på Oslo S” er ikke en pen historie på noe vis (eller er den kanskje det?). Da jeg så at den skulle settes opp var jeg mer enn bare litt skeptisk. Jeg er vokst opp med Pelle og Proffen. “Døden på Oslo S” kom som bok i 1988 og som film i 1990. Jeg kjente folk som spilte i filmen. Jeg kjente folk som allerede da hang på Oslo S. Utover 90-tallet ble jeg kjent med mange Lenaer og Ninaer. Pedofile kjøpte og solgte småjenter og smågutter for knapper og glansbilder. Hvit slavehandel burde man kalle det.

Jeg husker tørkesommeren 1996 (eller var det 1997). All hasj ble stoppet på grensa og det florerte av heroin – skikkelig rein, skikkelig heftig. Gatekidsa rømte til Oslo, for vi hadde et inntog hver sommer. De kjøpte hest fordi de ikke fikk tak i tjall, de satt doser som var skyhøye og overdosedødsfallene det året var helt hinsides blant både småunger og innrøyka junkier. Vi var mange som prøvde å bistå, men det var en uendelig strøm av unger som visste at gata var et tryggere sted enn “hjemme”.

I dag sitter pedoene i stor grad hjemme istedenfor å luske rundt i byen og plukke opp gateunger. Overdosene har forlengst blitt jaget mange mil unna Oslo S. De siste dønkerne døde vel ut på begynnelsen av dette årtusen. Er det i det hele tatt mulig å modernisere historien uten å ødelegge den?

Og Økernsentret, da, som har stått tomt siden 2015. De siste årene det var åpent var det helt normalt å måtte snirkle seg rundt bøttene som sto der for å samle regnvannet som rant gjennom taket. I fryktelig mange år var det shabby uten å være chic. Det er ingenting som heter “Økernsentrets venner”, og i motsetning til de aller fleste gamle bygg som står på rivningslista, er det ingen som kommer til å gråte over tapt bygning når graverne står der.

Men vet du hva, Frank, nå har jeg nesten lyst til å starte en venneforening for Økernsentret - for det staben (både fra Nationaltheatret og eksterne) har gjort med den bygningen er helt magisk (for ikke å si monumental). De gamle veggene står der - men resten? Taket er fikset, vegger er satt opp og konstruksjoner og lys har blitt det perfekte bakteppet som ekstra(u)ordinært teaterlokale.

Det har rett og slett blitt perfekt for en litt rølpete fortelling som dette. Og selv om du ikke fikk sett det, så var musikken og tekstene dine helt perfekte for denne forestillingen. Du fikk vist frem bredden din, fra new wave gjennom rock til pønk. Tekstene dine var som alltid spot on. Hvordan dere fikk det til, veit ikke jeg, men historien er like tro mot originalen som den er oppgradert så dagens kids skjønner det.

For å være litt teateranmelder: Dette var knakandes bra. Det hjelper lite med en perfekt ramme rundt, om ikke skuespillet stemmer. Her var rollebesetningen feilfri med en perfekt, imperfekt ramme. Kudos til castingfolket, for dette var bare nydelig. På samme måte som at Helle, Håvard og Tommy ble Lena, Pelle og Proffen så greide Flo, Filip og Sjur å gjøre akkurat det samme. Johnny Cash tok “Hurt” og gjorde den til sin - og det har disse tre ungdommene gjort også.

Og dette er teater. Ikke forvent en direkte kopi av filmen (som heller ikke var en direkte kopi av boka). Vinklingen er annerledes, scener er tatt ut men, det er ingenting som mangler. Historien er blitt helhetlig og fin; om annerledeshet, om utenforskap, om rusproblematikk og hvor vanskelig det er å være ungdom i dag – som det alltid har vært. Dette er tross alt ikke nye spørsmål. De er nesten eldre enn “42”.

Om du noensinne har vært på Økernsentret, lurer du sikkert på hvor scena var. Svaret er veldig enkelt: Over alt! Publikum satt på stoler og paller og sofaer og bord utover hele første etasje, og mellom og rundt og over alt utspant historien seg.

Dette er forestillingen du vil ha med deg unga dine på. Dette er forestillingen som alle elever på alle ungdomsskoler burde se. Og fordi budskapet er så himla viktig, er det mange andre arrangementer med søkelys på kidsa. Det begynner å bli utsolgt, men det er fortsatt billetter igjen, og denne forestillingen burde egentlig bare gå og gå og gå utover høsten og vinteren og våren.

Premierer er alltid hyggelige. Ildprøven er overstått, alle som har vært med på arbeidsøktene er til stede og man kan prate med dem og si “takk for et forbanna bra show” og “dere var sjitflinke” og “Håvard, hva syntes du om etterfølgeren din” og “seriøst, dere må ha brukt perverst med penger for å fikse lokalet” og alle er så glade for at vi slapp å evakuere (det var ei som gikk rundt før forestillingen og forklarte alle hvor deres nødutganger var) og stemninga var så utrolig deilig.

Og “Døden på Oslo S” er egentlig en litt pen historie. For det er også historien om hvordan tilfeldigheter kan redde liv. At det er lov å ha en “utagerende fortid” og likevel kunne få orden på livet. Om viktigheten av at vi voksne er åpne og ikke dømmende, om hvordan fordommer mot annerledesheten kan ta liv og hvordan vennskap kan oppstå når man minst aner det. Ikke minst er det historien om at du og jeg, vi, faktisk kan gjøre en forskjell for noen.

Den hadde over hodet ikke passet på Nationaltheatrets strigla scener. Kudos til regissør og “skulle vært ustreit byutvikler” Simen Formo Hay, jeg håper du får flere sånne jobber. “Verdiløse Menn” skal settes opp i Halden til høsten, kanskje den også kunne plasseres på Økernsentret? Jeg tror det kunne blitt en råtøff alternativ scene.

I en verden der Oslo er rammet av rivesyken bør du se denne før den tas av, for det er ikke godt å si om den noensinne blir satt opp igjen. Og om du skal på teater én gang dette tiåret, la det bli “Døden på Oslo S” - for dette var stort.

Og siden vi må mimre litt over filmen også, avslutter vi med “Englefjes”:

"Døden på Oslo S" er bygd på Ingvar Ambjørnsens romaner, i Axel Hellstenius' regi. Musikk: Frank Hammersland.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky