Spacekøntry fra Laibach

Da Laibach slapp “LOVE IS STILL ALIVE I (Moon, Euphoria)” 13. oktober 2022 måtte jeg egentlig bare le. Space køntri, lzm. Introen minnet litt om Dumdum boys “Transit”. At de digga å jobbe med soundtracket til Iron Sky visste jeg, men jeg tenkte at dette var ultrasært, selv til dem å være.

Av Siri Bjoner // 27.01.23

På Bandcampsida sto låtlista, og jeg hadde vel aldri trodd at de faktisk skulle gi ut åtte varianter av denne høyst underlige låta. Den var faktisk så snodig at jeg ikke har anmeldt den før nå - i påvente av resten av skiva.

I november slapp de The Future og løftet om Sketches of The Red Districts. Den kom i januar og er bare vakker! Et Laibach som atter en gang har fornyet seg, fråtsing for fans i deilig ny musikk, så man riktig kunne glede seg til konserten i Marmorsalen på Sentralen neste onsdag.

Så slapp de altså resten av "LOVE IS STILL ALIVE" og jeg aner ikke hva jeg skal si. Dog ser jeg på setlist.fm at de faktisk spiller hele skiva på konsertene nå, og da bør jeg helst skrive noen ord. De spiller mye annet også, så konserten kommer garantert til å bli storslagen, men...

Dette er kanskje det mest absurde prosjektet deres hittil, men jo mer jeg lytter, jo mer liker jeg det og gleder meg til å se det live.

Den starter med en helt fantastisk tekst: “My English is no heaven // My German's even worse // But I can drive the space ship // Across the universe // And if there's any life on Mars // I haven't got a clue // The only thing I know for sure is // I'm in love with you” (med forbehold om feiltolkning)

Så hvordan låter dette egentlig?

Dette er absolutt ikke som gamle dagers tolvtommere der den samme låta fantes i minst fire forskjellige versjoner: Standard, Extended, Radio mix og noe annet tull. Laibach tar deg med på en musikalsk reise gjennom verdensrommet og gjennom genre, som bare de kan, uten at det blir kjedelig eller ensformig. Ved siste gjennomlytting (den fjerde tror jeg?) var det nesten så jeg kunne ønsket meg at den var lengre.

Vi begynner i en tid der jorda og månen ikke lenger finnes (kanskje Hitler som red inn på sin T. rex greide ødelegge det fullstendig) og blir med Laibach på en reise gjennom verdensrommet på leit etter en planet å lande på. Titlene har betydning her. Tror jeg. Eller kanskje ikke. Euphoria fordi håpet er lysegrønt. Libidine fordi det er lite å finne på i et romskip. Dopamin når hyttefeberen setter inn. Oxytocin for reproduksjon, prolactin for amming, insomnia fordi småbarn, tristitia for sorg, dysforia fordi det er ingen beboelige planeter og livet har ingen hensikt lenger og unga har blitt voksne og aldri sett noe utenfor romskipet de ble født på.

Det som begynner som en glad og lykkelig spacekøntrilåt ender som en trist kjærlighetsballade. En tragisk en som sådan – for de fant aldri noen planet som var beboelig, de er fortsatt på dette romskipet og har blitt gamle og grå.

Ingen lykkelig slutt, med andre ord.

Dette er absurd. Og morsomt. Sprøtt. Litt som julaften og en stor pakke med uidentifiserbart innhold. Spenningen er stor. Jeg gleder meg til å se det live. For som jeg har skrevet før: Laibach er aldri dårlig.

Låtliste: LOVE IS STILL ALIVE I (Moon, Euphoria), LOVE IS STILL ALIVE II (Venus, Libidine), LOVE IS STILL ALIVE III (Mercury, Dopamine), LOVE IS STILL ALIVE IV (Neptune, Oxytocin), LOVE IS STILL ALIVE V (Uranus, Prolactin), LOVE IS STILL ALIVE VI (Saturn, Insomnia), LOVE IS STILL ALIVE VII (Jupiter, Tristitia) , LOVE IS STILL ALIVE VIII (Mars, Dysphoria)