Laibach leverer – alltid!

Laibach er det politiske avant-garde bandet som innimellom lager de villeste coverversjoner av de mest usannsynlige sanger. Eller de er popbandet som tidvis lager støy. Uansett hvilket forhold man har til Laibach, og hvilken periode man først ble kjent med dem på, kan man i hvert fall ikke kalle dem kjedelige.

---

Laibach / Vulkan Arena / 15.03.19

Av Siri Bjoner // 16.03.19

---

Laibach har spilt i Oslo 10 ganger de siste 25 årene, og jeg har hatt gleden av å se dem seks ganger. Det slovenske bandet har omfavnet alle og ingen genre, og blander flere genre på samme plate og endog i en og samme låt med stort hell. På konsertfronten har de alltid spilt låter som spenner fra det eldste (som er strengt martial industrial) via coverlåter (av artister så forskjellige som vår egen Grieg til Serge Gainsbourg og Europe) til nyere saker, så det er alltid moro å se dem live - ikke minst for å finne ut av hvilken variant av “Sympathy for the Dev-il” de velger. Ikke differenserer de på språk heller - Milan Fras synger like gjerne på slovensk, tysk, engelsk eller fransk.

Vokalist Milan Fras har stått i front siden oppstarten for 30 år siden, men de siste årene har Mina Špiler (på Spectre) og Marina Mårtensson (The Sound of Music) bidratt både på plate og turné. Man kunne trodd at tilførselen av kvinnelig vokal ville gjøre Laibach mer polert, men stemmene til begge komplimenterer Fras på en så uovertruffen måte at de blir et nytt lag i låtene - og når det meste av Laibach sine skiver knuser genre i en herlig mix’n’match av martial, synthpop og klassisk folkemusikk, burde man kanskje ikke bli overrasket.

Jeg syntes Špilers bidrag på Spectre (2014) var fantastisk, men Mårtensson er klokkeklart et par hakk bedre. Det svensk-slovenske musikalske multitalentet dro på ferie til Slovenia i 2013, og vendte aldri tilbake til Sverige. Samspillet mellom Fras og Mårtensson er perfekt på “Sound of Music”-låtene. For de av oss som er oppvokst med Julie Andrews og Christopher Plummer, er dette en sann fryd for ørene! Og første del av konserten var i all hovedsak fra “The Sound of Music” (The Sound of Music, Climb Ev'ry Mountain, Do-Re-Mi, Edelweiss, My Favorite Things, The Lonely Goatherd, Sixteen Going on Seventeen, So Long, Farewell, Maria / Korea), samt den koreanske tradisjonsvisen “Arirang”.

Del to var like bra, med mye gammelt i delvis ny innpakning. “Mi kujemo bodocnost” (Laibach, 1985), “Smrt za smrt” (Rekapitulacija 1980-1984, 1985), “Nova Akropola, Vier Personen og Ti, ki izzivaš” (Nova Akropola, 1986) og “Krvava gruda - plodna zemlja” (Slovenska Akropola, 1987). Visstnok har Laibach uttalt under et intervju (om Rammstein) at “Rammstein er et Laibach for barn, og Laibach er Rammstein for voksne”. Dette synes spesielt godt på materialet fra 80-tallet som nok kan sies å være strengt, selv i ny innpakning. Man merket godt på Vulkan hvem som var kjent med deres gamle perler!

Encoren var “Sympathy for the Devil” (Rolling Stones) samt “The Coming Race” og “Surfing Through the Galaxy” (fra Iron Sky-filmene). Personlig synes jeg de to sistnevnte mest av alt er kjedelige kopier av en dårlig Bondlåt. Jeg hadde heller hørt Marina med noen av låtene fra “Spectre”, for eksempel “No History”, “We are millions and millions are one”, eller “Resistance is Futile”.

Vulkan Arena er en fantastisk konsertsal med skarp og god lyd, og med unntak av ekstranum-rene var det en helt fantastisk konsert - som alltid. Man blir aldri skuffet med Laibach. De har spilt sammen så lenge at de alltid er supertighte, de har ingen dårlige dager, de har omtrent ingen dårlige låter, uansett tidsepoke - og er gjennomgående et fantastisk morsomt live band.

Laibach er et audiovisuelt band, og det som foregår på veggen er ofte vel så suggerende som det som kommer av lyd. Her taper Vulkan mot de større scenene - men lyden er tross alt viktigst på en konsert! Så ja, la dem komme til Vulkan neste gang også, så blir jeg glad, og kan garantert finnes på forreste rad!

Laibach
Vulkan Arena
15. mars 2019

---

Del på Facebook | Del på Bluesky