Stereophonics - stadig gangbar britrock
Et slags samle-album. Likevel det stikk motsatte av "greatest hits". En glup idé.
Det har aldri vært vanskelig å høre på Stereophonics, og nå er de tilbake for å gi oss mer bakgrunnsmusikk til bilkjøring, hjemmekontor og oppgaveskriving. «Oochya!» er den noe spesielle albumtittelen, og skal ifølge bandets Twitter-konto bety «Let’s have it». Dette er Stereophonics tolvte studioalbum, og er en markering av deres 25 år sammen som band.
I stedet for å gi ut et «greatest-hits»-album, gikk bandet i total motsatt retning. Frontfigur, vokalist og gitarist Kelly Jones startet på albumet da han kom over en rekke med uhørte Stereophonics-sanger han hadde skrevet opp igjennom karrieren. 15 av disse ble sett på som albumverdig, og resultatet ble «Oochya!» – en samling av ekskluderte låter fra tidligere album.
Denne historien minner veldig om Kaizers Orchestras album «Prosessen» som også var en samling av ekskluderte låter samlet på et album. Fascinerende nok er «Prosessen» mitt favorittalbum av de norske omparockerne, og tro det eller ei, Stereophonics har også overbevist meg om at dette er deres beste album. Noen låter blir best med litt modning, og bandets utviklede «sound» gjennom deres 25 år lange karriere kan ha satt prikken over i’en på mange av sporene. I tillegg er det god variasjon på albumets 15 sanger, ettersom «Oochya» totalt sett er en karrierereise.
Vi får servert musikk i en forutsigbar sjanger: Britrock. Det er mange som digger det, men det var nok flere som digget det på 90-tallet med Oasis, Blur, The Verve m.fl. i spissen. Det skal likevel ikke holdes imot Stereophonics av den grunn, og albumet er bra selv i dagens lys. «Hanging On Your Hinges» kunne gitt White Stripes og The Strokes konkurranse i bruk av fuzz og post-punk energi. Det er en råstilig og enkel låt, men jeg har en høne å plukke med gitarsoloen. Det høres ut som noe jeg selv ville spilt inn på ungdomsskolen. Med det mener jeg at det fremstår som en svært kantete presentasjon av en G-dur skala. Det kan tenkes at dette er meningen, og at det skaper en rufsete sound i stil med all fuzzen - men hvorfor er det kult å høres ut som en amatørmusiker?
«Forever» er en fin ballade, en av mange fine rockeballader på dette albumet. Sangen kunne faktisk vært en Lene Marlin-låt når jeg tenker meg om – noe som gjør at ordet «rockeballade» kanskje mister sin mening, men fin er den. «When You See It» er en langt råere ballade, og her blir faktisk sangen løftet av en av deres mange, korte gitarsoloer - til en forandring.
Jeg lytter meg frem til «Do Ya Feel My Love» og syns umiddelbart den virker kjent, men klarer ikke å plassere den. På min foretrukne musikkstrømmetjeneste, ser jeg at låten dukket opp som en «you may like this…» liste, et par uker tilbake. Dette er nemlig én av albumets forhåndsutsendte singler, og jeg har hørt den uten å vite hva jeg hørte. Slik er det vel kanskje litt generelt med dette bandet - mange mener at hits’ene deres høres kjente ut, men du vet ikke hvem som har dem. «Do Ya Feel My Love» står frem som «Oochya»s sterkeste spor.
«Right Place Right Time» er Stereophonics slik jeg kjenner dem best. En avslappende rockelåt med forsiktige gitar-licks og Kelly Jones’ overdrevent raspete stemme. Låten er en typisk sang som kunne vært på «You Gotta Go There To Go Back»-albumet fra 2003 – hvem vet, kanskje den egentlig ble skrevet for det albumet? Det har blitt laget en lavbudsjetsmusikkvideo til «Right Place Right Time», og det hele ser ut til å være en parodi på en viss scene fra filmen «Love Actually».
Mot slutten av albumet blir man mett, og «Oochya!» kunne virkelig vært foruten «Nothing Precious At All», «Rainbows And Pots Of Gold» og «I Miss You Know». Isolert sett, er dette helt ålreite låter, men på et album med 15 spor, blir de slitsomme. Dessuten er ikke disse rockeballadene i nærheten av kvaliteten på for eksempel «Maybe Tomorrow» fra «You Gotta Go There To Go Back».
«Oochya!» – et sterkt album, men det skulle vært kortere.
Del på Facebook | Del på Bluesky