Stereophonics - stadig gangbar britrock

Et slags samle-album. Likevel det stikk motsatte av "greatest hits". En glup idé.


Det har aldri vært vanskelig å høre på Stereophonics, og nå er de tilbake for å gi oss mer bakgrunnsmusikk til bilkjøring, hjemmekontor og oppgaveskriving. «Oochya!» er den noe spesielle albumtittelen, og skal ifølge bandets Twitter-konto bety «Let’s have it». Dette er Stereophonics tolvte studioalbum, og er en markering av deres 25 år sammen som band.

I stedet for å gi ut et «greatest-hits»-album, gikk bandet i total motsatt retning. Frontfigur, vokalist og gitarist Kelly Jones startet på albumet da han kom over en rekke med uhørte Stereophonics-sanger han hadde skrevet opp igjennom karrieren. 15 av disse ble sett på som albumverdig, og resultatet ble «Oochya!» – en samling av ekskluderte låter fra tidligere album.

Denne historien minner veldig om Kaizers Orchestras album «Prosessen» som også var en samling av ekskluderte låter samlet på et album. Fascinerende nok er «Prosessen» mitt favorittalbum av de norske omparockerne, og tro det eller ei, Stereophonics har også overbevist meg om at dette er deres beste album. Noen låter blir best med litt modning, og bandets utviklede «sound» gjennom deres 25 år lange karriere kan ha satt prikken over i’en på mange av sporene. I tillegg er det god variasjon på albumets 15 sanger, ettersom «Oochya» totalt sett er en karrierereise.

Vi får servert musikk i en forutsigbar sjanger: Britrock. Det er mange som digger det, men det var nok flere som digget det på 90-tallet med Oasis, Blur, The Verve m.fl. i spissen. Det skal likevel ikke holdes imot Stereophonics av den grunn, og albumet er bra selv i dagens lys. «Hanging On Your Hinges» kunne gitt White Stripes og The Strokes konkurranse i bruk av fuzz og post-punk energi. Det er en råstilig og enkel låt, men jeg har en høne å plukke med gitarsoloen. Det høres ut som noe jeg selv ville spilt inn på ungdomsskolen. Med det mener jeg at det fremstår som en svært kantete presentasjon av en G-dur skala. Det kan tenkes at dette er meningen, og at det skaper en rufsete sound i stil med all fuzzen - men hvorfor er det kult å høres ut som en amatørmusiker?

«Forever» er en fin ballade, en av mange fine rockeballader på dette albumet. Sangen kunne faktisk vært en Lene Marlin-låt når jeg tenker meg om – noe som gjør at ordet «rockeballade» kanskje mister sin mening, men fin er den. «When You See It» er en langt råere ballade, og her blir faktisk sangen løftet av en av deres mange, korte gitarsoloer - til en forandring.

Jeg lytter meg frem til «Do Ya Feel My Love» og syns umiddelbart den virker kjent, men klarer ikke å plassere den. På min foretrukne musikkstrømmetjeneste, ser jeg at låten dukket opp som en «you may like this…» liste, et par uker tilbake. Dette er nemlig én av albumets forhåndsutsendte singler, og jeg har hørt den uten å vite hva jeg hørte. Slik er det vel kanskje litt generelt med dette bandet - mange mener at hits’ene deres høres kjente ut, men du vet ikke hvem som har dem. «Do Ya Feel My Love» står frem som «Oochya»s sterkeste spor.

«Right Place Right Time» er Stereophonics slik jeg kjenner dem best. En avslappende rockelåt med forsiktige gitar-licks og Kelly Jones’ overdrevent raspete stemme. Låten er en typisk sang som kunne vært på «You Gotta Go There To Go Back»-albumet fra 2003 – hvem vet, kanskje den egentlig ble skrevet for det albumet? Det har blitt laget en lavbudsjetsmusikkvideo til «Right Place Right Time», og det hele ser ut til å være en parodi på en viss scene fra filmen «Love Actually».

Mot slutten av albumet blir man mett, og «Oochya!» kunne virkelig vært foruten «Nothing Precious At All», «Rainbows And Pots Of Gold» og «I Miss You Know». Isolert sett, er dette helt ålreite låter, men på et album med 15 spor, blir de slitsomme. Dessuten er ikke disse rockeballadene i nærheten av kvaliteten på for eksempel «Maybe Tomorrow» fra «You Gotta Go There To Go Back».

«Oochya!» – et sterkt album, men det skulle vært kortere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereophonics kan da mye bedre enn dette

(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.


Bunnsolide Stereophonics

(09.05.25) De kom seint på banen som et slags britpop-band, men de forvalter arven særdeles godt.


Stereophonics: Pull The Pin

(07.11.07) Brødrene Kelly og Richard Jones og den nye trommeslageren Javier Weyler er tilbake med Stereophonics' sjette langspiller på 10 år. Det blir mer av det samme fra trioen som er gigantiske i Storbritannia i forhold til resten av Europa.


Stereophonics : You Gotta Go There To Come Back

(20.06.03) Kelly Jones og Stereophonics tok kvelertak på millioner av popelskende pengepunger på slutten av 90-tallet. Nå knyter de repet fast til sin egen hals med årets kanskje kjipeste nedtur, ”You Gotta Go There To Come Back”.


Mr. Cable - på tur med U2

(18.06.01) De er blitt ett av de banda - ett av dem som fyker rett til topps på de britiske hitlistene bare de hoster. Og de gjør det med britpop, som er mye mer rock enn pop. Stereophonics er ikke glattslikka! Ikke rart da, at Stuart Cable bare har ett ord som gir uttrykk for hans følelser akkurat nå: - Fantastic!


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Stereophonics og U2 for Amnesty

(03.06.01) Stereophonics må for tida kunne kalles de mest aktuelle rock-sønnene Wales har fostra. (Ja, ja - vi venter på det nye Manics-albumet.) I kveld - søndag 3. juni - spiller de til inntekt for Amnesty International i London. U2 deltar via satellitt fra USA.


Stereophonics: Just Enough Education To Perform

(14.04.01) Med den originale tittelen Just Enough Education To Perform, er Stereophonics og hovedmann Kelly Jones tilbake med ny skive med flere skeive betraktninger på livet. Materialet på Phonics’ tredje langspiller er en grei miks av melodiøse rockelåter og koselige pop-viser. Men det når aldri de helt store høyder.


Tom Jones & Stereophonics-video på nett

(08.03.00) Evigunge Tom Jones ser ut ti å ha fått et rett ut sagt utrolig comeback. Nå kan du tjuvtitte på den nye videoen han har spilt inn sammen med Stereophonics. På nettet, selvfølgelig.


Stereophonics support for Chili Peppers

(24.09.99) Stereophonics spiller support for Red Hot Chili Peppers på deler av Europa-turneen. 1. november blir de å se i Oslo Spektrum.


Stereophonics: Performance And Cocktails

(08.04.99) Som popband i avdelinga for rock har de alt. Etter å ha servert ”Performance And Coctails” er Steerophonics bare en hårsbredd av en tilfeldighet unna Oasis-status.


Middelmådig Stereophonics for fullsatt So What!

(19.02.99) Walisiske Stereophonics spiller til utsolgte konserter i London. Da fyller man også fort So What! en torsdagskveld. Det betyr dessverre ikke at de samtidig gjør noen ekstraordinær konsert.


De neste store brit-pop’erne?

(15.02.99) Stereophonics, ekte arbeiderklassehelter og ypperlig britpop-ekspertise fra Wales. 8. mars er de ute med “Performance And Cocktails”. De har alle muligheter til å bli det nye Radiohead eller Oasis, men Stereophonics tar all oppmerksomheten med stor ro.


Oslo, live, 11. februar 1999

(11.02.99) Ikke for å erte, folkens – men dere der ute med tilhold et godt stykke fra hovedstaden: I kveld spiller Eric Andersen, Bel Canto, Stereophonics og Wilco i Oslo…


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.