Stereophonics : You Gotta Go There To Come Back

Kelly Jones og Stereophonics tok kvelertak på millioner av popelskende pengepunger på slutten av 90-tallet. Nå knyter de repet fast til sin egen hals med årets kanskje kjipeste nedtur, ”You Gotta Go There To Come Back”.


Vel, apehuset til Dandy Warhols var kanskje hakket verre, men da ble jeg i det minste oppjaget over hvor håpløst det var. Stereophonics klarer ikke det engang, hvis du ikke regner med utmattende gjespeserier og skuldertrekk. Det er nemlig det eneste Stereophonics klarer å framprovosere med plata, som de brukte to år på å lage. Og disse gutta driver liksom med musikk på heltid. Tro det eller ei.

Spoler man noen år tilbake, blir det enda vanskeligere å svelge den lave pulsen i Stereophonics-årene. Wales-trioen tjente fullt fortjent sin første million med debutplata ”Word Gets Around” i 1997. Vokalist Kelly Jones drev sprudlende popakrobatikk ikke mange kvartalene unna landsmennene Manic Street Preachers. To år senere understreket bandet sin sultne egenart og talent med ”Performance and Coctails”, før de virkelig slo på stortromma med ”Just Enough Education To Perform” i 2001.

Stereophonics befestet posisjon som et av de beste, familievennlige poprockbandene på De Britiske Øyer. Både ”Lie In The Sun” og ”Have A Nice Day” holdt flere måneder på topplista av mitt private dusjsang-repertoar. For ikke å snakke om ”Vegas Two Times”, som fusjonerte britpop med Rage Against The Machine-inspirerte gitarriffing alla ”Know Your Enemy” (bare hør etter hvis du ikke tror meg).

I dag er de boblende popkunstnerne degradert til trauste soulbluesrockere, med et drittkjedelig repertoar i ryggsekken. Låtskriver Kelly Jones har rett og slett mistet ”det”. Magien er borte, gone and away. De prøver så godt de kan med førstesingelen ”Maybe Tomorrow”. Vokalmelodien er sterk nok til karakter ”godkjent”. Men etter andre refreng er alle godtriksene brukt opp, og Stereophonics begynner å gjenta seg selv til det kjedsommelige.

”Maybe Tomorrow” er låt nummer to på plata. Og som anmelder var det vanskelig å jobbe seg gjennom de øvrige ti sporene. Låtene bærer preg av manglende engasjement og nytenkning, mens framførelsen og produksjonen bare understreker det slette og blodfattige fra låtene. I tillegg har de pådratt seg en uheldig sjangerschizofreni. ”Maybe Tommorow” er reinspikka soul. ”Madame Helga” gulper i tradisjonelle rock’n roll-vendinger, mens ”You Stole My Money Honey” er en regelrett imitasjon av britpop-guru Noel Gallagher. Sistnevnte låt er for så vidt et fantastisk stykke popkunst, og platas definitive høydepunkt, men hvorfor skal noen høre på Stereophonics når originalen er SÅ mye bedre?

OK, så er jeg megafan av Oasis. Eller rettere sagt, jeg var Oasis-fan. De lager fortsatt fine poplåter, men de tilfører ikke noe nytt lenger. Siden ”What’s The Story Morning Glory” har ikke Oasis klart å videreutvikle talentet sitt. Den samme historien gjentar seg nå med Stereophonics, bare med enda større bokstaver enn med storebrødrene fra Manchester.

Metervare.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereophonics kan da mye bedre enn dette

(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.


Bunnsolide Stereophonics

(09.05.25) De kom seint på banen som et slags britpop-band, men de forvalter arven særdeles godt.


Stereophonics - stadig gangbar britrock

(06.03.22) Et slags samle-album. Likevel det stikk motsatte av "greatest hits". En glup idé.


Stereophonics: Pull The Pin

(07.11.07) Brødrene Kelly og Richard Jones og den nye trommeslageren Javier Weyler er tilbake med Stereophonics' sjette langspiller på 10 år. Det blir mer av det samme fra trioen som er gigantiske i Storbritannia i forhold til resten av Europa.


Mr. Cable - på tur med U2

(18.06.01) De er blitt ett av de banda - ett av dem som fyker rett til topps på de britiske hitlistene bare de hoster. Og de gjør det med britpop, som er mye mer rock enn pop. Stereophonics er ikke glattslikka! Ikke rart da, at Stuart Cable bare har ett ord som gir uttrykk for hans følelser akkurat nå: - Fantastic!


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Stereophonics og U2 for Amnesty

(03.06.01) Stereophonics må for tida kunne kalles de mest aktuelle rock-sønnene Wales har fostra. (Ja, ja - vi venter på det nye Manics-albumet.) I kveld - søndag 3. juni - spiller de til inntekt for Amnesty International i London. U2 deltar via satellitt fra USA.


Stereophonics: Just Enough Education To Perform

(14.04.01) Med den originale tittelen Just Enough Education To Perform, er Stereophonics og hovedmann Kelly Jones tilbake med ny skive med flere skeive betraktninger på livet. Materialet på Phonics’ tredje langspiller er en grei miks av melodiøse rockelåter og koselige pop-viser. Men det når aldri de helt store høyder.


Tom Jones & Stereophonics-video på nett

(08.03.00) Evigunge Tom Jones ser ut ti å ha fått et rett ut sagt utrolig comeback. Nå kan du tjuvtitte på den nye videoen han har spilt inn sammen med Stereophonics. På nettet, selvfølgelig.


Stereophonics support for Chili Peppers

(24.09.99) Stereophonics spiller support for Red Hot Chili Peppers på deler av Europa-turneen. 1. november blir de å se i Oslo Spektrum.


Stereophonics: Performance And Cocktails

(08.04.99) Som popband i avdelinga for rock har de alt. Etter å ha servert ”Performance And Coctails” er Steerophonics bare en hårsbredd av en tilfeldighet unna Oasis-status.


Middelmådig Stereophonics for fullsatt So What!

(19.02.99) Walisiske Stereophonics spiller til utsolgte konserter i London. Da fyller man også fort So What! en torsdagskveld. Det betyr dessverre ikke at de samtidig gjør noen ekstraordinær konsert.


De neste store brit-pop’erne?

(15.02.99) Stereophonics, ekte arbeiderklassehelter og ypperlig britpop-ekspertise fra Wales. 8. mars er de ute med “Performance And Cocktails”. De har alle muligheter til å bli det nye Radiohead eller Oasis, men Stereophonics tar all oppmerksomheten med stor ro.


Oslo, live, 11. februar 1999

(11.02.99) Ikke for å erte, folkens – men dere der ute med tilhold et godt stykke fra hovedstaden: I kveld spiller Eric Andersen, Bel Canto, Stereophonics og Wilco i Oslo…


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.