Stereophonics : You Gotta Go There To Come Back

Kelly Jones og Stereophonics tok kvelertak på millioner av popelskende pengepunger på slutten av 90-tallet. Nå knyter de repet fast til sin egen hals med årets kanskje kjipeste nedtur, ”You Gotta Go There To Come Back”.

Av Anders Finslo // 20.06.03

Spoler man noen år tilbake, blir det enda vanskeligere å svelge den lave pulsen i Stereophonics-årene. Wales-trioen tjente fullt fortjent sin første million med debutplata ”Word Gets Around” i 1997. Vokalist Kelly Jones drev sprudlende popakrobatikk ikke mange kvartalene unna landsmennene Manic Street Preachers. To år senere understreket bandet sin sultne egenart og talent med ”Performance and Coctails”, før de virkelig slo på stortromma med ”Just Enough Education To Perform” i 2001.

Stereophonics befestet posisjon som et av de beste, familievennlige poprockbandene på De Britiske Øyer. Både ”Lie In The Sun” og ”Have A Nice Day” holdt flere måneder på topplista av mitt private dusjsang-repertoar. For ikke å snakke om ”Vegas Two Times”, som fusjonerte britpop med Rage Against The Machine-inspirerte gitarriffing alla ”Know Your Enemy” (bare hør etter hvis du ikke tror meg).

I dag er de boblende popkunstnerne degradert til trauste soulbluesrockere, med et drittkjedelig repertoar i ryggsekken. Låtskriver Kelly Jones har rett og slett mistet ”det”. Magien er borte, gone and away. De prøver så godt de kan med førstesingelen ”Maybe Tomorrow”. Vokalmelodien er sterk nok til karakter ”godkjent”. Men etter andre refreng er alle godtriksene brukt opp, og Stereophonics begynner å gjenta seg selv til det kjedsommelige.

”Maybe Tomorrow” er låt nummer to på plata. Og som anmelder var det vanskelig å jobbe seg gjennom de øvrige ti sporene. Låtene bærer preg av manglende engasjement og nytenkning, mens framførelsen og produksjonen bare understreker det slette og blodfattige fra låtene. I tillegg har de pådratt seg en uheldig sjangerschizofreni. ”Maybe Tommorow” er reinspikka soul. ”Madame Helga” gulper i tradisjonelle rock’n roll-vendinger, mens ”You Stole My Money Honey” er en regelrett imitasjon av britpop-guru Noel Gallagher. Sistnevnte låt er for så vidt et fantastisk stykke popkunst, og platas definitive høydepunkt, men hvorfor skal noen høre på Stereophonics når originalen er SÅ mye bedre?

OK, så er jeg megafan av Oasis. Eller rettere sagt, jeg var Oasis-fan. De lager fortsatt fine poplåter, men de tilfører ikke noe nytt lenger. Siden ”What’s The Story Morning Glory” har ikke Oasis klart å videreutvikle talentet sitt. Den samme historien gjentar seg nå med Stereophonics, bare med enda større bokstaver enn med storebrødrene fra Manchester.

Metervare.