Stereophonics: Just Enough Education To Perform

Med den originale tittelen Just Enough Education To Perform, er Stereophonics og hovedmann Kelly Jones tilbake med ny skive med flere skeive betraktninger på livet. Materialet på Phonics’ tredje langspiller er en grei miks av melodiøse rockelåter og koselige pop-viser. Men det når aldri de helt store høyder.


Den walisiske trioen har et brukbart grep om denne oppskriften hvor man integrerer pop og rock på en velbalansert måte. Som før hviler også denne gang mye på vokalist, gitarist og låtskriver Kelly Jones’ skuldre. Det er han som er hjernen i trioen, det er han som styrer showet.

Man kan ikke påstå at Stereophonics har oppfunnet kruttet, men de har likevel blitt svære, spesielt på de britiske øyer. Og ikke misforstå, den nye skiva er et fint stykke arbeid med flere gode låter som passer godt i bakgrunnen når man skal vaske opp eller mekke bil.

Just Enough Education To Perform åpner sterkt med gla’rock-gospel-låten "Vegas Two Times" som med sitt drivende, gjennomgående gitarriff er en højdare av en åpning. Jones synger med harvet vokal, et resultat av masse sigaretter og whisky?

Vokalen hans høres litt ut som Liam Gallagher, litt som Joakim Berg og bittelitt som Tom Yorke, uten at han egentlig klarer å nå opp til noen av dem. Men jøss, han holder da mål som pop-sanger.

I følge Kelly Jones ble låten "Lying In The Sun" skrevet etter at han møtte en tigger på gata i Portugal. Jones sier at synet av tiggeren var det tristeste han noen gang hadde sett, og det resulterte i skivas kanskje fineste spor. En lavmælt, fin liten sak.

Man kan stille spørsmål ved Jones’ evner som tekstforfatter, noe som særlig blir aktuelt på tyggegummi-låten "Have A Nice Day". Låta oser av klisjeer og med sitt pa-pa-pa-refreng blir den noget irriterende og slitsom. Burde vært unngått, ihvertfall på ei skive utgitt av et selverklært rockeband.

Den litt seige låten"Mr. Writer" er skivas første singel, uten at det er et opplagt valg. Jeg selv ville holdt en knapp på nevnte "Vegas Two Times".
Ellers er "Step On My Old Size Nines" akkurat en slik låt man garantert kommer til å få høre på Bryan Adams’ nye skive. Og det er vel ikke et kompliment...

Jeg gir skiva ståkarakter pluss, men kan ikke akkurat garantere at den kommer til å slite ut cd-spilleren min.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereophonics kan da mye bedre enn dette

(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.


Bunnsolide Stereophonics

(09.05.25) De kom seint på banen som et slags britpop-band, men de forvalter arven særdeles godt.


Stereophonics - stadig gangbar britrock

(06.03.22) Et slags samle-album. Likevel det stikk motsatte av "greatest hits". En glup idé.


Stereophonics: Pull The Pin

(07.11.07) Brødrene Kelly og Richard Jones og den nye trommeslageren Javier Weyler er tilbake med Stereophonics' sjette langspiller på 10 år. Det blir mer av det samme fra trioen som er gigantiske i Storbritannia i forhold til resten av Europa.


Stereophonics : You Gotta Go There To Come Back

(20.06.03) Kelly Jones og Stereophonics tok kvelertak på millioner av popelskende pengepunger på slutten av 90-tallet. Nå knyter de repet fast til sin egen hals med årets kanskje kjipeste nedtur, ”You Gotta Go There To Come Back”.


Mr. Cable - på tur med U2

(18.06.01) De er blitt ett av de banda - ett av dem som fyker rett til topps på de britiske hitlistene bare de hoster. Og de gjør det med britpop, som er mye mer rock enn pop. Stereophonics er ikke glattslikka! Ikke rart da, at Stuart Cable bare har ett ord som gir uttrykk for hans følelser akkurat nå: - Fantastic!


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Stereophonics og U2 for Amnesty

(03.06.01) Stereophonics må for tida kunne kalles de mest aktuelle rock-sønnene Wales har fostra. (Ja, ja - vi venter på det nye Manics-albumet.) I kveld - søndag 3. juni - spiller de til inntekt for Amnesty International i London. U2 deltar via satellitt fra USA.


Tom Jones & Stereophonics-video på nett

(08.03.00) Evigunge Tom Jones ser ut ti å ha fått et rett ut sagt utrolig comeback. Nå kan du tjuvtitte på den nye videoen han har spilt inn sammen med Stereophonics. På nettet, selvfølgelig.


Stereophonics support for Chili Peppers

(24.09.99) Stereophonics spiller support for Red Hot Chili Peppers på deler av Europa-turneen. 1. november blir de å se i Oslo Spektrum.


Stereophonics: Performance And Cocktails

(08.04.99) Som popband i avdelinga for rock har de alt. Etter å ha servert ”Performance And Coctails” er Steerophonics bare en hårsbredd av en tilfeldighet unna Oasis-status.


Middelmådig Stereophonics for fullsatt So What!

(19.02.99) Walisiske Stereophonics spiller til utsolgte konserter i London. Da fyller man også fort So What! en torsdagskveld. Det betyr dessverre ikke at de samtidig gjør noen ekstraordinær konsert.


De neste store brit-pop’erne?

(15.02.99) Stereophonics, ekte arbeiderklassehelter og ypperlig britpop-ekspertise fra Wales. 8. mars er de ute med “Performance And Cocktails”. De har alle muligheter til å bli det nye Radiohead eller Oasis, men Stereophonics tar all oppmerksomheten med stor ro.


Oslo, live, 11. februar 1999

(11.02.99) Ikke for å erte, folkens – men dere der ute med tilhold et godt stykke fra hovedstaden: I kveld spiller Eric Andersen, Bel Canto, Stereophonics og Wilco i Oslo…


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.