Stereophonics: Pull The Pin

Brødrene Kelly og Richard Jones og den nye trommeslageren Javier Weyler er tilbake med Stereophonics' sjette langspiller på 10 år. Det blir mer av det samme fra trioen som er gigantiske i Storbritannia i forhold til resten av Europa.


Forrige møte med bandet ble fjorårets Live From Dakota, som viste at waliserne fremdeles er en hardtslående konsertattraksjon med Kelly Jones særegne vokal i front, og Pull The Pin er bandets tredje utgivelse på tre år.

Pull The Pin er på mange måter en sum av alt Stereophonics har gjort i løpet av 10 år, med akustiske elementer i "Bright Red Star" som fra Just Enough Education To Perform (2001) til mer skranglerock i "Bank Holiday Monday" som i forrige studioalbum, Language. Sex. Language. Other? (2005) til stadionrocken som preget gjennombruddet med Performance & Cocktails fra 1999.

Bandet har solgt mye plater på ballader som "Hurry Up And Wait", og årets bidrag er "It Means Nothing" som stort sett inneholder to akkorder og har alle radioklisjéene inntakt. Stereophonics har forøvrig hørt mye på Oasis, og låter som "Pass The Buck" har definitivt røtter tilbake til Gallagher-fabrikken i Manchester.

Heldigvis finnes det andre låter av det mer rolige slaget enn "It Means Nothing" som kommer bedre ut, og "Daisy Lane" er en av dem. Fiffig produsert viser den en annen side av Stereophonics og selv om den er meget så enkel i sin komposisjon er den en av albumets høydepunkt.

Når albumet fader ut etter drøye 46 minutter sitter man likevel igjen med inntrykket om at dette ikke var allverden. Stereophonics forblir en av britenes største hemmelighet selv om bandet har forsøkt å selge seg inn i Europa som supportband for både Red Hot Chili Peppers, Lenny Kravitz og Oasis. USA er noenlunde med på notene, men for oss her på berget er nok Stereophonics ikke kommet særlig lengre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereophonics kan da mye bedre enn dette

(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.


Bunnsolide Stereophonics

(09.05.25) De kom seint på banen som et slags britpop-band, men de forvalter arven særdeles godt.


Stereophonics - stadig gangbar britrock

(06.03.22) Et slags samle-album. Likevel det stikk motsatte av "greatest hits". En glup idé.


Stereophonics : You Gotta Go There To Come Back

(20.06.03) Kelly Jones og Stereophonics tok kvelertak på millioner av popelskende pengepunger på slutten av 90-tallet. Nå knyter de repet fast til sin egen hals med årets kanskje kjipeste nedtur, ”You Gotta Go There To Come Back”.


Mr. Cable - på tur med U2

(18.06.01) De er blitt ett av de banda - ett av dem som fyker rett til topps på de britiske hitlistene bare de hoster. Og de gjør det med britpop, som er mye mer rock enn pop. Stereophonics er ikke glattslikka! Ikke rart da, at Stuart Cable bare har ett ord som gir uttrykk for hans følelser akkurat nå: - Fantastic!


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Stereophonics og U2 for Amnesty

(03.06.01) Stereophonics må for tida kunne kalles de mest aktuelle rock-sønnene Wales har fostra. (Ja, ja - vi venter på det nye Manics-albumet.) I kveld - søndag 3. juni - spiller de til inntekt for Amnesty International i London. U2 deltar via satellitt fra USA.


Stereophonics: Just Enough Education To Perform

(14.04.01) Med den originale tittelen Just Enough Education To Perform, er Stereophonics og hovedmann Kelly Jones tilbake med ny skive med flere skeive betraktninger på livet. Materialet på Phonics’ tredje langspiller er en grei miks av melodiøse rockelåter og koselige pop-viser. Men det når aldri de helt store høyder.


Tom Jones & Stereophonics-video på nett

(08.03.00) Evigunge Tom Jones ser ut ti å ha fått et rett ut sagt utrolig comeback. Nå kan du tjuvtitte på den nye videoen han har spilt inn sammen med Stereophonics. På nettet, selvfølgelig.


Stereophonics support for Chili Peppers

(24.09.99) Stereophonics spiller support for Red Hot Chili Peppers på deler av Europa-turneen. 1. november blir de å se i Oslo Spektrum.


Stereophonics: Performance And Cocktails

(08.04.99) Som popband i avdelinga for rock har de alt. Etter å ha servert ”Performance And Coctails” er Steerophonics bare en hårsbredd av en tilfeldighet unna Oasis-status.


Middelmådig Stereophonics for fullsatt So What!

(19.02.99) Walisiske Stereophonics spiller til utsolgte konserter i London. Da fyller man også fort So What! en torsdagskveld. Det betyr dessverre ikke at de samtidig gjør noen ekstraordinær konsert.


De neste store brit-pop’erne?

(15.02.99) Stereophonics, ekte arbeiderklassehelter og ypperlig britpop-ekspertise fra Wales. 8. mars er de ute med “Performance And Cocktails”. De har alle muligheter til å bli det nye Radiohead eller Oasis, men Stereophonics tar all oppmerksomheten med stor ro.


Oslo, live, 11. februar 1999

(11.02.99) Ikke for å erte, folkens – men dere der ute med tilhold et godt stykke fra hovedstaden: I kveld spiller Eric Andersen, Bel Canto, Stereophonics og Wilco i Oslo…


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.