Stereophonics: Pull The Pin
Brødrene Kelly og Richard Jones og den nye trommeslageren Javier Weyler er tilbake med Stereophonics' sjette langspiller på 10 år. Det blir mer av det samme fra trioen som er gigantiske i Storbritannia i forhold til resten av Europa.
Forrige møte med bandet ble fjorårets Live From Dakota, som viste at waliserne fremdeles er en hardtslående konsertattraksjon med Kelly Jones særegne vokal i front, og Pull The Pin er bandets tredje utgivelse på tre år.
Pull The Pin er på mange måter en sum av alt Stereophonics har gjort i løpet av 10 år, med akustiske elementer i "Bright Red Star" som fra Just Enough Education To Perform (2001) til mer skranglerock i "Bank Holiday Monday" som i forrige studioalbum, Language. Sex. Language. Other? (2005) til stadionrocken som preget gjennombruddet med Performance & Cocktails fra 1999.
Bandet har solgt mye plater på ballader som "Hurry Up And Wait", og årets bidrag er "It Means Nothing" som stort sett inneholder to akkorder og har alle radioklisjéene inntakt. Stereophonics har forøvrig hørt mye på Oasis, og låter som "Pass The Buck" har definitivt røtter tilbake til Gallagher-fabrikken i Manchester.
Heldigvis finnes det andre låter av det mer rolige slaget enn "It Means Nothing" som kommer bedre ut, og "Daisy Lane" er en av dem. Fiffig produsert viser den en annen side av Stereophonics og selv om den er meget så enkel i sin komposisjon er den en av albumets høydepunkt.
Når albumet fader ut etter drøye 46 minutter sitter man likevel igjen med inntrykket om at dette ikke var allverden. Stereophonics forblir en av britenes største hemmelighet selv om bandet har forsøkt å selge seg inn i Europa som supportband for både Red Hot Chili Peppers, Lenny Kravitz og Oasis. USA er noenlunde med på notene, men for oss her på berget er nok Stereophonics ikke kommet særlig lengre.
Del på Facebook | Del på Bluesky