Ypperlig, Death Cab For Cutie

Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Etter 20 år på Atlantic Records er de tilbake på indie-label. Da heter det gjerne at bandet går «tilbake til røttene», «finner igjen seg sjøl». Går de andre veien, fra indie til et av de store plateselskapene, sies det som oftest at bandet «får nye muligheter», og at de for all del «beholder sin kunstneriske frihet». Sånn har det vært fra tidenes morgen, og sånn vil det helt sikkert lyde til verdens ende.

Det eneste jeg er helt sikker på, er at Death Cab For Cutie har kommet opp med et skikkelig fint album. Til tider direkte lysende. «Riptides» kan tjene som eksempel:


Det handler om å bygge en låt. Bit for bit, stadig litt mer lyd, enkle men effektfulle grep. De gjør det samme i den smått magiske «Stone Over Water», ikledd et refreng som får himmelen til å åpne seg. Deilige, helt uventa akkordprogresjoner. Popmusikk på sitt aller beste.

Er det «indie»? Ja, Death Cab har alltid vært indie, ganske uavhengig av hvilket plateselskap de har vært kontraktsfesta til. Benjamin Gibbard har aldri gitt ved dørene, og kvalitet har aldri gått av moten.

Noen vil nok mene dette er i overkant velfrisert. Jeg liker det sånn, og spiller dette albumet om og og om igjen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sånn skal en rockekonsert være!

(09.03.23) Death Cab for Cutie produserte allsangkor i Oslo sentrum.


Særdeles sofistikert indie-rock

(30.09.22) Her er det bare å nyte. Men ta deg tid til å lytte på ordentlig.


Roskilde 2006: fredag

(06.07.06)


Death Cab For Cutie på ny norgesvisitt

(14.12.05) Seattle-bandet Death Cab For Cutie spiller på Rockefeller i februar. De har siden forrige norgesbesøk på Garage vokst seg stadig større, og står nå på randen av det store gjennombruddet.


Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(20.02.04) (Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.