Sugar - bråkepop reunion for gamle fans
En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.
Sugar / John Dee / 07.06.26
De går ut i hundre og brenner av hva en del av oss mener er bandets beste låter allerede helt i starten. I raskt tempo uten noe mellomsnakk eller pustepause får vi først "The Act We Act", så "A Good Idea" og "Changes" fra det feirede og suksessfulle albumet "Copper Blue" fra 1992.
Det er fint å høre hvordan bassen drar på i refrenget på førstnevnte og hvordan gitarene gir lyd til den underminerte aggresjonen og vantrivselen som har bygget seg opp i forholdet til det lyriske jeg-et på søken ut av et forhold med masker og falskhet.
Mer mørk humor følger i "A Good Idea" hvor det er litt uklart om tekstens mannlige karakter dreper eller hjelper det kvinnelige jeg å drukne. Melodilinjen er et nikk til Pixies.
Stemningen er om ikke direkte euforisk, så rimelig god. Folk smiler og beveger seg i takt med musikken. Det er deilig å høre den klirrende klare gitaren i introen til "Changes" og den bittersøte melodilinjen. Mould har en egen evne til å kombinere det harmonisk og musikalsk vakre med små, giftige tekstlinjer. Både effektivt og fengende.
Rått, følsomt og tidløst låter det.
Så faller temperaturen og engasjementet vårt gradvis. I lengden blir låtene litt like og den nasale stemmen til Mould påtagelig lite dynamisk. I tillegg er det vel mye fyllstoff på repertoaret. Det blir også tydelig utover i konserten at musikerne begynner å bli slitne, og de lar ikke låtene gå over i hverandre.
Vi får en annen gammel favoritt, "Hoover Dam". Da slår det oss at noe ikke er helt slik vi er vant til å høre det hjemme på plate. Vokalen til Mould har eldes og lagt seg en del lavere enn hva den brukte å være. Og ja, akkurat her hadde vi trengt en ekstra person på keyboard til den fine The Stranglers-hyllesten i introen.
Naturligvis har de gjemt noe snop til slutt. Powerpop-perlen "If I Can't Change Your Mind" er vanskelig å ikke like. Catchy, iørefallende gitarpop slik den var på sitt ypperste på tidlig 1990-tall. Det er også fint å runde av med et lengselsfullt ønske om å redde et forhold i brytning eller krise hvor dyp kjærlighet og dedikasjon også kommer til uttrykk.
Det er ingen tvil om at trioen koser seg og har det gøy på jobb der oppe på scenen, spesielt bassist og annenvokalist David Barbe ser ut til å ha det helt fortreffelig. Malcolm Travis holder takten stødig med vind i håret. Likevel blir det kanskje for mye av det gode.
Vi forlater lokalet sånn mellomfornøyde. Tar oss i å tenke at vi i grunnen både setter solo-materialet og Hüsker Dü høyere enn Sugar. Men det var likefullt noe av det beste man kunne gjøre denne søndagskvelden - og gøy.
Del på Facebook | Del på Bluesky
The Baboon Show - herlig, superenergisk gla’pønk!
(02.07.26) Festival - det kan på alle vis være overraskelsenes scene.