Groove Armada: Superstylin' (sgl)

Tom Findlay og Andy Cato fra London ga for to år sida ut den kritikerroste Vertigo - en jazzfunky house-skive - under navnet på klubben de dreiv, Groove Armada. Den nådde Top 20 i UK, og folk som Fatboy Slim og Tim "Love" Lee fikk lov til å boltre seg i remiksene. Her kommer første singel fra det forestående albumet Goodbye Country (Hello Nightclub), og nå er stilen tidsriktig Dance-Hall, vel iallefall en house'a variant.


Dance-Hall reggae - også kjent som Ragamuffin Rap eller Ragga - er en opprinnelig musikalsk sløy og tekstmessig vulgær reggaevariant. I kombinasjon med hip hop har de to formene levd i symbiose siden Red Alert begynte å blande stilene på WRKS' FM-bånd i New York allerede i '83.

Som utvanna variant i housemiljøene forsvinner ofte substansen og vi sitter igjen med et dansevennlig - dog minimalistisk groove - med ditto toasting på toppen. Groove Armada har fått hjelp av DJ MAD og MG til dette og resultatet er kuule fraseringer med selvsentrerte meldinger om kvasiåndelig styrke i musikken.

Kompet er krydra med romklangfylte trompetstøt, fulgt opp med sax'er og trekkbasuner, og ispedd briliant perkusjon og små, funky gitarrotasjoner. Lekkert utført og svært behagelig å bevege seg til. Således er også 7"-versjonen mer organisk og behageligere enn diskotek-mixen.

Bonussporet "Turning In" er skrevet i samarbeid med wonderboy'en Tim Hutton, og er en langsom og jazza reise, men med et veldig stillestående beat liggende under Tims egne orale sukk og stønn.

Groove Armada slipper albumet 10. september. Så langt har de levd opp til navnet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Groove Armada: Black Light

(12.03.10) Med sitt sjette album blander duoen rock, mainstream og electronica. For første gang med 80-talls synther.


Groove Armada: Goodbye Country (Hello Nightclub)

(17.10.01) Groove Armada skuffer aldri så lite på sitt 3. album. Mens den strålende ”Vertigo” snurrer i spillerne ennå, er det bare å konstatere at ”Goodbye Country (Hello Nightclub)” på langt nær kan ta dens plass.


A Camp: A Camp

(21.08.01) A Camp er soloprosjektet til Nina Persson fra The Cardigans. Til forskjell fra utgivelsene med nevnte band, er tekstene nå mer personlige og musikken mer chill-out enn pop. Enkelt forklart består skiva av behagelige låter med dystre tekster.


Tim Hutton: Songs

(25.01.01) Tim Hutton er i det lavmælte og jazza hjørnet, hvor det lekes litt med elektronikk/beats, men alltid med vokal i fokus. Det er avslappende, harmonisk, og litt kjedelig. Men absolutt en plate å lytte til.


Groove Armada sensurert i USA

(09.04.00) Groove Armada er blitt tvunget til å endre lyrikken for å få sin første singel lansert i Statene. Ordene "shaking that ass" ble for sterk kost for det amerikanske marked...
Nå foreligger sangen i to versjoner, og det er opp til den enkelte DJ å velge - mener en talsmann for bandet.


Roskilde: Ryktene svirrer om R.E.M.

(09.03.00) Roskilde-programmet begynner å ta form. Den offentliggjorte plakat toppes foreløpig av Oasis, Breakbeat Era, Filter, Live, Chumbawamba, Groove Armada og Pearl Jam. Men det tiskes og hviskes om R.E.M…


Groove Armada: Vertigo

(13.07.99) Groove Armada er pur house. Likevel hviler det en stemning av romantisk, amerikansk femtitall over produktet. Ikke så merkelig kanskje, når både The Platters ("Twilight Times") og Irving Berlin ("Blue Skies") er sampla.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.