A Camp: A Camp

A Camp er soloprosjektet til Nina Persson fra The Cardigans. Til forskjell fra utgivelsene med nevnte band, er tekstene nå mer personlige og musikken mer chill-out enn pop. Enkelt forklart består skiva av behagelige låter med dystre tekster.


Kanskje ikke så å rart, siden utgangspunktet for mesteparten av låtene var et møte mellom to deprimerte mennesker med samme preferanser innen musikk, slik Persson selv beskriver det. Møtet hun tenker på fant sted noen år tilbake, lenge før dette soloprosjektet var tiltenkt, da hun og Nicklas Frisk fra Atomic Swing skrev og spilte inn noen låter sammen.

Mark Linkous fra Sparklehorse er produsent for skiva som fanskaren til The Cardigans ikke nødvendigvis vil komme til å like. Det har ingenting med kvalitet å gjøre, men musikken er annerledes - uten å være så annerledes likevel. Her er det innslag fra både country og pop/rock, som i en fin blanding skaper et nydelig tilbakelent musikalsk uttrykk. En musikk som passer særdeles bra til Perssons ganske så umiskjennelige stemme, som ikke akkurat er av den mest kraftfulle sorten.

I så måte kan man konkludere med at om du liker singelen ”I Can Buy You”, så vil du garantert komme til å like skiva. Her finnes flere låter av samme gode kvalitet. Det er bare å lytte til sanger som ”Song For The Leftovers”, ”Algebra” og ”Bluest Eyes In Texas”, som alle beviser dette - stemningsfulle og melodiøse låter som viser at Persson definitivt kan stå på egne ben, både som artist og låtskriver.

Uten at dette er direkte overraskende, når man vet hva hun har bidratt med i The Cardigans, så er det likevel hyggelig å kunne fastslå at resultatet faktisk er av overraskende god og jevn kvalitet.

Dette står ikke tilbake for noe av det hun har levert sammen med bandet tidligere, forskjellen ligger bare i uttrykk og delvis i genre.

Forventningene til neste skive fra The Cardigans, som for øvrig kommer i løpet av neste år, skrus tilsvarende opp. Skjønt de etter suksessen med albumet "Gran Turismo", neppe kan skrus særlig høyere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Groove Armada: Black Light

(12.03.10) Med sitt sjette album blander duoen rock, mainstream og electronica. For første gang med 80-talls synther.


Groove Armada: Goodbye Country (Hello Nightclub)

(17.10.01) Groove Armada skuffer aldri så lite på sitt 3. album. Mens den strålende ”Vertigo” snurrer i spillerne ennå, er det bare å konstatere at ”Goodbye Country (Hello Nightclub)” på langt nær kan ta dens plass.


Groove Armada: Superstylin' (sgl)

(31.07.01) Tom Findlay og Andy Cato fra London ga for to år sida ut den kritikerroste Vertigo - en jazzfunky house-skive - under navnet på klubben de dreiv, Groove Armada. Den nådde Top 20 i UK, og folk som Fatboy Slim og Tim "Love" Lee fikk lov til å boltre seg i remiksene. Her kommer første singel fra det forestående albumet Goodbye Country (Hello Nightclub), og nå er stilen tidsriktig Dance-Hall, vel iallefall en house'a variant.


Groove Armada sensurert i USA

(09.04.00) Groove Armada er blitt tvunget til å endre lyrikken for å få sin første singel lansert i Statene. Ordene "shaking that ass" ble for sterk kost for det amerikanske marked...
Nå foreligger sangen i to versjoner, og det er opp til den enkelte DJ å velge - mener en talsmann for bandet.


Roskilde: Ryktene svirrer om R.E.M.

(09.03.00) Roskilde-programmet begynner å ta form. Den offentliggjorte plakat toppes foreløpig av Oasis, Breakbeat Era, Filter, Live, Chumbawamba, Groove Armada og Pearl Jam. Men det tiskes og hviskes om R.E.M…


Groove Armada: Vertigo

(13.07.99) Groove Armada er pur house. Likevel hviler det en stemning av romantisk, amerikansk femtitall over produktet. Ikke så merkelig kanskje, når både The Platters ("Twilight Times") og Irving Berlin ("Blue Skies") er sampla.


Det lukter svidd i Hard Luck Street

(16.07.26) Klar – ferdig – gå! I Hard Luck Street er det hurtiggående boogie og rock’n’roll som gjelder.


Misty Coast til lyden av mågesgrig

(15.07.26) Akkurat passe sløyt, men aldri kjedelig eller langtekkelig.


Pil & Bue - tungt, melodisk, rått

(15.07.26) Finnmarksduoen lager rett og slett imponerende bra rock.


Fixation til topps under Måkeskrik

(15.07.26) Jeg har ekstremt sansen for band som greier å kombinere sarte melodier og støy, der alle instrumentene er like viktige og får vist seg frem like mye.


Poor Bambi - mangslungen støyrock

(14.07.26) På Måkeskrik behøvde man ikke savne rocka damer på scenen!


Funky pop-punk med en god core-groove? Yes!

(14.07.26) Et problem med Sørlandets hovedstad er at det kommer så himla mye bra musikk herfra. Luksusproblem, altså - og egentlig burde jeg følge litt ekstra med på nye band derfra.