A Camp: A Camp

A Camp er soloprosjektet til Nina Persson fra The Cardigans. Til forskjell fra utgivelsene med nevnte band, er tekstene nå mer personlige og musikken mer chill-out enn pop. Enkelt forklart består skiva av behagelige låter med dystre tekster.


Kanskje ikke så å rart, siden utgangspunktet for mesteparten av låtene var et møte mellom to deprimerte mennesker med samme preferanser innen musikk, slik Persson selv beskriver det. Møtet hun tenker på fant sted noen år tilbake, lenge før dette soloprosjektet var tiltenkt, da hun og Nicklas Frisk fra Atomic Swing skrev og spilte inn noen låter sammen.

Mark Linkous fra Sparklehorse er produsent for skiva som fanskaren til The Cardigans ikke nødvendigvis vil komme til å like. Det har ingenting med kvalitet å gjøre, men musikken er annerledes - uten å være så annerledes likevel. Her er det innslag fra både country og pop/rock, som i en fin blanding skaper et nydelig tilbakelent musikalsk uttrykk. En musikk som passer særdeles bra til Perssons ganske så umiskjennelige stemme, som ikke akkurat er av den mest kraftfulle sorten.

I så måte kan man konkludere med at om du liker singelen ”I Can Buy You”, så vil du garantert komme til å like skiva. Her finnes flere låter av samme gode kvalitet. Det er bare å lytte til sanger som ”Song For The Leftovers”, ”Algebra” og ”Bluest Eyes In Texas”, som alle beviser dette - stemningsfulle og melodiøse låter som viser at Persson definitivt kan stå på egne ben, både som artist og låtskriver.

Uten at dette er direkte overraskende, når man vet hva hun har bidratt med i The Cardigans, så er det likevel hyggelig å kunne fastslå at resultatet faktisk er av overraskende god og jevn kvalitet.

Dette står ikke tilbake for noe av det hun har levert sammen med bandet tidligere, forskjellen ligger bare i uttrykk og delvis i genre.

Forventningene til neste skive fra The Cardigans, som for øvrig kommer i løpet av neste år, skrus tilsvarende opp. Skjønt de etter suksessen med albumet "Gran Turismo", neppe kan skrus særlig høyere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Groove Armada: Black Light

(12.03.10) Med sitt sjette album blander duoen rock, mainstream og electronica. For første gang med 80-talls synther.


Groove Armada: Goodbye Country (Hello Nightclub)

(17.10.01) Groove Armada skuffer aldri så lite på sitt 3. album. Mens den strålende ”Vertigo” snurrer i spillerne ennå, er det bare å konstatere at ”Goodbye Country (Hello Nightclub)” på langt nær kan ta dens plass.


Groove Armada: Superstylin' (sgl)

(31.07.01) Tom Findlay og Andy Cato fra London ga for to år sida ut den kritikerroste Vertigo - en jazzfunky house-skive - under navnet på klubben de dreiv, Groove Armada. Den nådde Top 20 i UK, og folk som Fatboy Slim og Tim "Love" Lee fikk lov til å boltre seg i remiksene. Her kommer første singel fra det forestående albumet Goodbye Country (Hello Nightclub), og nå er stilen tidsriktig Dance-Hall, vel iallefall en house'a variant.


Groove Armada sensurert i USA

(09.04.00) Groove Armada er blitt tvunget til å endre lyrikken for å få sin første singel lansert i Statene. Ordene "shaking that ass" ble for sterk kost for det amerikanske marked...
Nå foreligger sangen i to versjoner, og det er opp til den enkelte DJ å velge - mener en talsmann for bandet.


Roskilde: Ryktene svirrer om R.E.M.

(09.03.00) Roskilde-programmet begynner å ta form. Den offentliggjorte plakat toppes foreløpig av Oasis, Breakbeat Era, Filter, Live, Chumbawamba, Groove Armada og Pearl Jam. Men det tiskes og hviskes om R.E.M…


Groove Armada: Vertigo

(13.07.99) Groove Armada er pur house. Likevel hviler det en stemning av romantisk, amerikansk femtitall over produktet. Ikke så merkelig kanskje, når både The Platters ("Twilight Times") og Irving Berlin ("Blue Skies") er sampla.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.