En nedtonet aften med Midnight Choir

(Oslo/Puls): For tredje gang på under omtrent like mange måneder skulle Midnight Choir spille i Oslo. Denne gang var Rockefellers 15-årsjubileum anledningen og det hele skulle foregå unplugged. Etter å ha sett bandet live to ganger før hadde undertegnede et lite håp om at unplugged-formatet ville matche det de har prestert i studio, i hvert fall i større grad enn de tidligere plugged-konsertene. Det skulle vise seg å bare delvis stemme.

---

Midnight Choir / /

Av Frank Stener-Andersen // 12.03.01

---

Igjen gjør de en grei konsert på både godt og ondt. At det hele både lydmessig og kvalitetsmessig ligger veldig nært studioversjonene er i og for seg en positiv greie, men det skaper ikke akkurat de store opplevelsene for publikum. Og når overraskelsesmomentet kun dreier seg om hvilke låter som vil bli spilt og i mindre grad hvordan, så kan det hele fort bli veldig forutsigbart.

For et band som har så mye bra låter på repertoaret kan det nok virke litt søkt å be om coverversjoner, men jeg tror definitivt dette er noe de bør vurdere. Både fordi de har en stor vokalist i Paal Flaata og en musikalsk altmuligmann i Al DeLoner som definitivt vil kunne hente frem det aller beste i tolkninger.

Nå går man ikke på konsert for å høre et band spille cover, men det er liksom det å kunne variere litt og gjøre ting på en annerledes måte - slik at konsertene ikke blir for like.

Dette er den beste konserten undertegnede har sett med Midnight Choir, og her fantes virkelig mange fine øyeblikk. Unplugged funker det hele bedre, og vokalist Flaata hadde sine intense og nærmest sakrale øyeblikk som gjorde et solid inntrykk.

Helt fra åpningen, "Painting My Matisse", satt låtene som de skulle. Spesielt "Jeff Bridges" gjorde seg bra. Det er slik vi liker å høre av et sørgerlig undervurdert band. I midtpartiet av konserten falt de imidlertid litt tilbake, selv om de blant annet var innom "Amsterdam Stranded", tittellåta fra deres hittil beste album.

Etter å ha kjørt gjennom, for det var det de gjorde, den midtre delen, kom de etter hvert sterkere tilbake, og "Bayview (Time Ain’t No Friend)" var et solid bevis på dette. Et av konsertens desiderte høydepunkt hvor også bassist Ron Olsen fikk vist hva han er god for.

Avslutningsvis kom en nærmest jazzinspirert versjon av "Muddy Rivers Of Loneliness" før de etter hvert avsluttet hovedsettet med nydelige "October 8".

Før publikum ble sendt ut i Oslo-natten rakk de å gjøre to ekstralåter som bekrefter at dette er ett av Norges tristeste band. Med "Finest Hour" avsluttet de en bra konsert, selv om jeg velger å tro at potensialet er enda større!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky