Klassisk Norsk: Midnight Choirs "Amsterdam Stranded"

Da Leonard Cohen skrev "Bird on the Wire" i et lite rom på den greske kunstnerøya Hydra på midten av sekstitallet, hadde han neppe forestilt seg at det skulle ende opp som en av musikkhistorens mest berømte og inspirerende sangtekster.

Klassisk Norsk:

Av Jan Frantzen // 09.04.10

---

Blant alle utmerkelser og hedersbevisninger de siste førti årene skal Cohens mesterverk også krediteres for å ha gitt navn til et av Norges mest kritikerroste band.

”Like a bird on the wire, like a drunk in a midnight choir, I have tried in my way to be free”. Slik lyder det nevnte åpningssporet fra Cohens andre album, Songs From a Room. Og det er nettopp søken etter frihet som står i fokus i Midnight Choirs musikk - i særdeleshet på deres tredje album, monumentale Amsterdam Stranded fra 1998.

Foto: Stefan Vollstadt

Historien om albumet starter i kjølvannet av bandets andre plate, Olsen’s Lot, en utgivelse som fikk norske musikkritikere til å ta i bruk sine fineste superlativer. Uenigheter om musikalske veivalg gjorde imidlertid at tilværelsen i Midnight Choir tidvis var intens. Til slutt brøt kommunikasjonen sammen innad i gruppa, og bandets eksistens var utrygg etter utgivelsen av Olsen’s Lot.

Låtskriver og multiinstrumentalist Atle Byström, alias Al DeLoner, holdt til vekselvis i København og Oslo, før han etter hvert flyttet til Portsmouth i Sør-England. Usikker på Midnight Choirs fremtid, og med store utfordringer i sitt privatliv, opplevde han en kreativ periode som låtskriver.

Foto: Stefan Vollstadt

I løpet av et år skrev han en rekke sanger som bar tydelig preg av en tilværelse som var i ferd med å rase sammen. Byström utdyper til Puls;

- Jeg slet en god stund med en vanskelig skilsmisse som mine foreldre gikk igjennom. Deretter begynte det etter hvert å rakne i mitt eget personlige liv også. Man kan kanskje si at frykten for konsekvensen av brutte relasjoner er en underliggende tematikk i disse låtene.

Etter en frustrerende tid uten særlig kontakt mellom bandmedlemmene, ble Midnight Choir sommeren 1997 samlet på oppfordring fra plateselskapet. Byström presenterte sine nye låter, men møtte skepsis fra flere kanter. For mens Olsen’s Lot stort sett hadde vært gitardreven og melodiøs, var de nye låtene tyngre og i utgangspunktet mindre tilgjengelige.

Etter en del øvinger var det imidlertid enighet om at man skulle spille inn det nye materialet. Estúdios Valentim de Carvalho i Lisboa ble valgt som åsted for innspillingen som tok til i februar 1998. Som på forgjengeren fikk Chris Eckman fra The Walkabouts hovedansvaret for produksjonen. Lydbildet skulle imidlertid bli adskillig luftigere enn på Olsen’s Lot, med god plass til instrumentene og Paal Flaatas skjøre vokal.

Foto: Stefan Vollstadt

Atle Byström sier at dette i stor grad bør krediteres lydtekniker Phill Brown.

- Lydbildet er sterkt preget av Browns tilstedeværelse. Han hadde jobbet med Talk Talks album Spirit of Eden, og jeg var veldig fascinert av lydbildet på den platen. Det var en magisk atmosfære. Han hadde en helt annen måte å spille inn musikk på enn hva vi var vant med fra før. Han brukte mye "room ambience", det vil si mye bruk av overhead mikrofoner og naturlig romklang, i motsetning til amerikanerne vi hadde jobbet med på våre foregående album som plasserte mikrofonene helt opp i høyttalermembranen. Brown plasserte gjerne mikrofonene et par meter unna. I tillegg var det idéen om å fange opp en live fremføring.

Tittelsporet og "Finest Hour" er eksempler på låter som ble spilt inn live i studio. Det ble tilbrakt to kreative måneder i Lisboa, men prosessen med å sette sammen sangene til et album bød på utfordringer. Byström hadde en klar idé om hvordan han mente albumet burde bygges opp. Produsent Chris Eckman var kritisk.

- Eckman følte at albumet jeg ønsket å lage var risikabelt. Han mente jeg gamblet med karrieren min. Min respons var at det fikk så være. Dersom det ikke fungerte kunne jeg begynne å studere igjen. Det hadde han respekt for, og jeg fikk det som jeg ville.

Produsentens skepsis gjaldt blant annet planen om å ha en av albumets tyngste låter som åpningsspor. Amsterdams første minutter er nemlig kapable til å ta motet fra hvem som helst:

- ”I lost my religion / the path to God”, nærmest hvisker vokalist Flaata i "Harbor Hope" – akkompagnert av et nakent piano.

Til gjengjeld er neste spor, "October 8", albumets mest melodiøse. Den ble også gitt ut som singel, med en potensiell Midnight Choir-klassiker; "Degas’s Eyes", som bonusspor. "Mercy of Maria" er en låt i Nick Caves ånd, og kunne passet perfekt på australierens The Boatman’s Call.

Albumets mektigste låt kan meget vel være "Dear Friend", som med sitt fyldige arrangement kom spesielt godt til sin rett på scenen da bandet turnerte etter utgivelsen av albumet.

Etter én enkel gjennomlytting kan kanskje Amsterdam Stranded fremstå som nedslående og trist. Ved nærmere ransakelse er imidlertid spekteret av følelser en av albumets styrker.

Vi får en genuin formidling av det å være ved en avgrunn – og prosessen med å komme seg tilbake i sikkerhet. Resignasjonen og fortvilelsen som preger jeg-personen i starten av albumet, gir mot slutten av plata plass for aksept og glimt av håp.

Amsterdam Stranded er med andre ord noe mer enn en sedvanlig samling låter. Det er et verk der flere av de fineste sangene fra innspillingen ble vraket fordi de ikke passet inn i helheten. "Daylight’s Wasted" er eksempelvis en fantastisk låt, og inneholder en av Paal Flaatas beste vokalprestasjoner, men den måtte vente ti år før den fikk sin plass - som bonusspor på Collector’s Edition-utgaven av albumet i 2008.

- Det var min klare intensjon å lage et album med ukonvensjonelle musikalske strukturer, utdyper Byström til Puls.

- Jeg prøvde bevisst å unngå den tradisjonelle oppbygningen vers/refreng/vers/refreng. Amsterdam Stranded er først og fremst et velkomponert album, slik jeg ser det, sier han videre.

Da platen til slutt ble gitt ut var det til stor begeistring fra landets musikkanmeldere. Byström, Flaata og bassist Ron Olsen hadde opplevd gode tilbakemeldinger fra kritikere tidligere, men responsen på Amsterdam Stranded var intet mindre enn overveldende.

VGs Stein Østbø mente det måtte være det sterkeste og mest personlige dokumentet i norsk rocks historie. Arild Rønsen slo fast i Puls at hele albumet var fabelaktig, mens daværende Dagbladet-journalist Håkon Moslet kalte den skremmende, gripende og vakker. Han gav den seks øyne på terningen.

De strålende omtalene har naturlig nok vært med på å bidra til at albumet jevnt og trutt har solgt meget godt helt siden utgivelsen i 1998. For Atle Byström fortsatte de gode anmeldelsene - også etter oppløsningen av Midnight Choir i 2004. Han har så langt gitt ut fire soloalbum under sitt artistnavn Al DeLoner, og er i sommer aktuell med nok en utgivelse, Itchy and the Girl Dancing, som er i butikkhyllene i månedsskiftet juli/august.

Amsterdam Stranded har imidlertid fortsatt en spesiell plass i hans hjerte.

- Selve innspillingen av det albumet vil alltid stå for meg som en av de lykkeligste periodene i mitt liv. Jeg tror flere av de andre involverte ville ha sagt det samme. Det var rett og slett en god tid, og Amsterdam Stranded er et album jeg er veldig stolt av. Vi oppnådde veldig mye med den plata, på mange forskjellige nivåer. Er det ett album jeg ønsker å bli husket for så må det være akkurat dette. Sammen med Olsens Lot utgjør den på mange måter kjernen i Midnight Choirs musikalske arv.

Amsterdam Stranded er ikke et album som higer etter å imponere. Kanskje er det derfor man blir så imponert. Musikken er dyster og det fins knapt et eneste refreng. Ingen forsøk blir gjort på å fange de store lyttermassene. Man får inntrykk av at det er bare én ting som virkelig betyr noe, å være ekte.

Plata er naturligvis ikke perfekt, det fins lyter - slik det gjør i alle kunstverk. Da kan det imidlertid være på sin plass å sitere gruppas inspirator Leonard Cohen nok en gang:

- ”There is a crack in everything. That’s how the light gets in”.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky