Smertefull tristesse
(Oslo/PULS): Det var to reiseslitne band som fikk æren av starte feiringen av jubilanten So What!'s sjette år denne kvelden. Ikke fler enn 50-60 sjeler hadde tatt seg bryet til å besøke kjeller'n i Grensen denne kvelden, og det var den største skuffelsen.
Her Space Holiday, Bright Eyes / /
Først ute var Her Space Holiday. Etter å sluppet den meget fine Home Is Where You Hang Yourself (ekstrem tittel!), tidligere i år var det en viss spenning knyttet til hvordan dette ville bli live.
Marc Bianchi er mannen bak dette prosjektet. Med seg denne kvelden hadde han kjæresten sin på synth, mens han selv trakterte keyboard og tok seg av det vokale.
Fokusen lå på siste del av "Home Is..". "Through The Eyes Of A Child", "Sleeping Pills", den vakre "Famous To Me" (med sine Joy Division-harmonier, og "Can You Blame Me?".
Trommer, gitarer, korte beats og andre tangenter var spilt inn på forhånd. Her ligger vel noe av årsaken til at fremføringen ikke ble så voldsomt spennende. Det hele låt litt statisk og playback-aktig. Låtene lød akkurat som på plata, og det var ingen overraskelser. Hadde han i det minste hatt med seg en gitarist, kunne dette ha blitt ganske så trivelig.
Fremheves bør de to Spectrum- og Spiritualized-aktige låtene "Sugar Water" og "Homecoming". Ventetiden var alikevel forgjeves etter å høre "The Doctor And The DJ". Den nærmest geniale låta fra albumet ble utelukket. Synd, synd, synd .
Summa summarum: Behagelig og fint fremført, men opphisselsen er større på anlegget i heimen. Neste gang får vi håpe han tar med seg et band.
BRIGHT EYES
Så var scenen klar for Bright Eyes. Connor Oberst og hans mannskap talte i dag fem personer. Oberst på gitar, keyboard og vokal, og med de fire andre på trommer, bass, mandolin, keyboard, fløyte, vokal og annet.
Oberst setter seg ned og forteller kort om forkjølelse og ødelagt stemme, før de drar igang med "An Attempt To Tip The Scales". Det er liten tvil om hvem som har hovedrollen denne kvelden. Oberst er blikkfanget. På sin helt egne, nesten eksentriske væremåte, formidler han all sin bitterhet og sårhet på en slik måte at det går frysninger nedover ryggen. De andre blir som statister å regne, der de ganske så anonymt backer han opp.
Selv om Oberst sliter med stemmen, så klarer han seg flott. Det grunnleggende i låtene hans holder så høy standard, at det aldri er fare for at han tryner.
Med utgangspunkt fra den helt fantastiske skiva Fevers And Mirrors, kommer låtene på rekke og rad; "A Scale, A Mirror And Those Indiffferent Clocks", Nydelige "Something Vague","The Movement Of A Hand" - hvor Jiha Lees fløytespill og vokal er tåredryppende, samt den lengtende og ømme "When The Curious Girl Realizes She Is Under Glass".
Oberst halveis sitter, halveis står og skriker ut sine nevroser. Han sjangler rundt på scenen mens gitaren får gjennomgå. Det er ikke spill for galleriet dette her. Det er ekte og smertefullt.
Selvfølgelig får vi også høre "The Calender Hung Itself", den skjøre kjærlighetslåta som viser hans enorme talent for låtskriving. Resten av settet var eldre låter fra tidligere plater og singler. De også av høy kvalitet.
Det låter mer nakent og strippet enn på plata. Litt mer Lo-Fi. Det kan muligens være at besetningen ikke har all verden med konsertvirksomhet bak seg. De er nemlig ikke helt samspillte. Men bevares, tatt i betraktning at folka såvidt har passert det pubertale stadiet, er det meget overbevisende. Sjelden har jeg opplevd en så ung talentfull singer/songwriter som Connor Oberst, og jeg er temmelig sikker på at han vil få mye oppmerksomhet i åra som kommer.
En fin kveld hvor Bright Eyes overbeviste tross Obersts forkjølelse, men som en tilhører i salen så flott poengterte; - Don't worry about your voice, you sound great anyway! Godt sagt.
Del på Facebook | Del på Bluesky