Bright Eyes: Fevers And Mirrors

Connor Oberts er mannen bak Bright Eyes. En ung fyr som startet sin musikalske løpebane i 1994, som 14-åring. Etter to album og en rekke singler er nå denne plata ute, som har fått talentspeiderne i Sony til å skjønne at de har å gjøre med en meget spesiell fyr. Det forhandles visst om platekontrakt om dagen.


Oberst er ikke helt alene; både på plater og konserter har han med seg et knippe andre folk som utfyller hans strålende låter. I tillegg til låtene er det først og fremst tekstene og hans skjelvende, lammende stemme som vekker interesse hos meg.

Det er så trist og smertefullt at det gnager i ens eget indre. Sanger om svik, bitterhet, ødelagte kjærlighet og tap. Han er snerrende og sår, og du føler deg tom og hjelpeløs på hans vegne. Virker som om fyren er på randen av nervøst sammenbrudd.

Vil anta at platetittelen har med menneskers universelle problemer å gjøre, og hvilke refleksjoner en gjør seg rundt dette. I tilfelle Oberst er nok depresjon et sentralt ord. Hvordan leve og takle disse, og på hvilken måte løse dem. Hvis det da lar seg løse, som han vræler ut i "Sunrise, Sunset"; "Sunrise, sunset, you’re manic or you’re depressed. Will you ever feel ok?".

Han synger om klokker og kalendere, som begge er symboler på tiden, så kanskje er det håp alikevel?

Plata er rik på instrumenter, I tillegg til det vanlige, tar de i bruk vibrafon, trekkspill, slidegitar, orgel, fløyte, dulsimer, mandolin og annet
snadder. Låtene går fra det enkle og såre med piano, til kraftige utblåsninger med masse lyd. Vokalmessig fra det lavmælte, til det avsindige og rasende.

Oberst har tidligere samarbeidet med Elephant 6-bandene Neutral Milk Hotel og Of Montreal. Sjangermessig er Fevers And Mirrors også litt på dette planet. Andre sammenligninger må bli Modest Mouse og Built To Spill, samt litt Elliott Smith og faktisk The Cure!

Det er ikke veldig enkelt å skjønne hvordan en skal forholde seg til denne karen. Han er rimelig kompleks og uklar til tider. Vil ha en egentlig at folk skal få
sympati for han, eller omhandler låtene empati for medmennesker? Det er nok en blanding vil jeg tro.

Ironisk nok, er det neppe bare elendighet i Oberst sitt liv. Han har nok innsett at han må leve med det, som han konstaterer med følgende linjer; "As i sing and sing of awful things, the pleasure that my sadness brings" fra "Haligh, Haligh, A Lie, Haligh";

Fevers And Mirrors er et selvreflekterende album for de av oss med ulike kroniske lidelser, og vil nok hjelpe som medisin og trøst i en slik sammenheng. Låtene er enormt sterke og her finns ikke svakheter. Plata vokser for hver gang, og det er nok meget sannsynlig at du vil få høre mye fra Oberst i tiden som kommer.

En veldig sår og personlig plate fra denne unge singer/songwriter-karen fra Nebraska. I det hele tatt så lite optimistisk at selv den mest drevne
melankoliker vil få problemer med å takle disse låtene. Klumpen i magen er der hele tiden, og kun i korte stunder er det håp om løsninger.

En av de helt store overraskelsene i år, og en stor outsiderperle.

Konsert med Her Space Holiday, tirsdag 07/11 på So What!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bright Eyes: Down in the Weeds, Where the World Once Was

(26.08.20) Ni år har gått siden forrige Bright Eyes-album «The People’s Key», men bandsjef Conor Oberst har langt ifra ligget på latsida. Flere soloalbum og fiffige bandkonstellasjoner har det blitt, senest sammen med Phoebe Bridgers i Better Oblivion Community Center. Nå er det igjen Bright Eyes som gjelder, og det er en glede å melde at det tiende albumet lever opp til alle forventninger.


Hove 07 - Bright Eyes

(30.06.07) Et uskyldskledt Bright Eyes stod for avslutningen på onsdagens fabelaktige musikkprogram på Hovefestivalen. Og en kunne ikke hatt en bedre avslutning enn dette. Conor Oberst har blitt en habil liveartist i løpet av de siste årene, og gjorde igjen sine saker utmerket.


Bright Eyes: Cassadaga

(22.05.07) Hyperproduktive Conor Oberst returnerer til rampelyset med et album der country-preget er sterkere enn noensinne.


Bright Eyes til Oslo i mars

(01.02.07) Conor Oberst & co gjør en ekslusiv konsert på Cosmopolite i Oslo torsdag 22. mars. Her gjelder det nok å være kjapp på labben om man skal skaffe seg en billett.


Nytt album fra Bright Eyes

(22.12.06) Etter å ha sluppet to glimrende studioalbum og et livealbum i løpet av 2005, tok Conor Oberst seg en liten pause. Likevel dukket det opp en samling med b-sider og rariteter fra den produktive singer/songwriteren nå i høst. I april slipper han et splitter nytt studioalbum som har fått tittelen "Cassadaga".


Bright Eyes med ny skive

(24.05.04) Gutteromsmusikeren Conor Oberst har nærmest hellig status etter den episke lofi-suksessen "Lifted, Or, the Story Is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground" (2002). Nå er han i full gang med oppfølgerplata "I'm Wide Awake It's Morning", som han spiller inn med sin vante produsentmakker Mike Mogis.


Ung mann, voksen musikk

(20.11.02) (Oslo/PULS): En konsert jeg stilte med blanke ark på, dette. Etter diverse anbefalinger tok jeg turen innom So What! for å oppleve Conor Oberst, AKA Bright Eyes. Det ble et kort, men interessant bekjentskap.


Her Space Holiday: Ambidextrous

(30.08.01) Slowcore-konseptet Her Space Holidays er kanskje mest kjent for albumtitelen Home Is Where You Hang Yourself fra i fjor. I forkant av det neste albumet, kommer en samling med remikser HSH - aka Marc Bianchi - har gjort for andre, deriblant Elastica, Bright Eyes og norske Christer Jensens Micromars. Flere av låtene er eksklusive for dette albumet, men gjør det plata noe mer atraktiv?.


Smertefull tristesse

(09.11.00) (Oslo/PULS): Det var to reiseslitne band som fikk æren av starte feiringen av jubilanten So What!'s sjette år denne kvelden. Ikke fler enn 50-60 sjeler hadde tatt seg bryet til å besøke kjeller'n i Grensen denne kvelden, og det var den største skuffelsen.


Bill Laswell: Dub Chamber 3

(28.07.00) Bassisten, komponisten, lydskaperen og ikke minst produsenten Bill Laswell er blant klodens mest spennende musikanter. Derfor er det helt naturlig at han og Nils Petter Molvær nå samarbeider.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.