Spre budskapet: Span!

Verdens beste rock-trio som noen gang har kommet fra Asker! Span – merk deg navnet! I går spilte de på Smuget, men tro meg: Span kommer til å spille for adskillig større forsamlinger enn hva som får plass i et til trengsel fylt Lille-Maud. Men først – noe ganske annet.

---

Span, Steam / /

Av Arild Rønsen // 05.09.00

---

I går kveld hadde jeg privilegiet å se fire norske band, og da kommer det vel neppe som noen overraskelse at det blir litt hummer og kanari. Elle Melle, plateaktuelle med ”Knuste Speil”, åpna aftenen med release party på John Dee.

Sorry; det går heldigvis lang tid mellom hver gang jeg ser og hører et så gjennomført usexy band. Kjønnsløst, blir liksom et understatement – og det hjelper ikke det minste at de er flinke til å spille (og ikke på langt nær så flinke til å synge). De har fått en liten hit med ”Frokost På Café”, men jevnt over er det langt mer pretensiøse i sitt uttrykk.

Noen i Elle Melle har en eller annen gang sovna med Steely Dan under hodeputa, hvilket bl.a. har resultert i verk med det underlige navnet ”Pene Damer Med Stygge Briller”. Det er ingen spøk å gå Walter Becker & Donald Fagen i næringa, noe denne sangen dessverre er et eklatant bevis på.

De er på sporet med en Nattradio-låt oppkalt etter ”Cinema Paradisio”, men gjennomgående tar jeg med i å tenke på hvem av vikingene det var som ropte ”drep meg, herre konge – men ikke med graut!”

Blend i Storm P. på Smuget ble dessverre ikke noen stor opptur. Mer liksom-funky, ”pen” pop-musikk. To flinke kvinnelige vokalister, dog uten spesielt særpreg – men det kan godt hende skylda hovedsakelig må legges på låtmaterialet. Jeg har i det minste vanskelig for å hygge meg til sanger av den typen Al Jarreau har kasta bort sitt talent på de siste ti-femten åra. Jeg får lyst til å skrike: Jamen så trøkk til litt, da!

Hvilken lykke da, å forflytte sitt legeme de få metrene bort til Lille-Maud! Span! Publikum forholder seg musestille, for her holder herrene Fritjof Nilsen (gitar; fortid i Explicit Lyrics, tror jeg), Jarle Bernhoft (bass) og Fredrik Wallumrød (trommer) oppvisning.

Bernhoft er bandets hovedvokalist – og yes; vi snakker sjel. Han sprekker i hytt og pinevær, men synger reint - og trur på hvert ord han tar i sin munn. Hans deilige, dype røst suppleres nydelig av Wallumrød som korer i atskillig lysere stemmeleie. De spiller helakustisk, og tankene går faktisk til Spain… Men så:

Bernhoft & Nilsen plugger inn, og med ett framstår Span som Red Hot Chili Peppers i trio-format! Det låter steintøft, og ser likedan ut. Plutselig bytter bassist og gitarist instrument, og Nilsen har helt rett når han sier: - Denne sangen passer så fint å hoppe til!

Mot slutten spiller de en låt med den sterkt misvisende tittelen ”On My Way Down”. Om ikke dette bandet får platekontrakt veldig snart, må jeg alvorlig vurdere å starte plateselskap sjøl.

Resten av kvelden var overlatt en konsert for orkester og damplokomotiv, i regi av Nordnorsk Jazzsenter. Steam er et høykompetent lag bestående av Jørn Øien (tangenter), Børge Petersen-Øverleir (gitar), Svein Schultz (bass), Per Jørgensen (trompet), Eirik-André Rydningen & Rune Arnesen (trommer), og David Eriksen (lyd).

(Reklamen annonserte med ”techno/jazz-basert, dampende rytmer”, uttrykk som fikk en p.t. avskjediget daglig leder i en herværende musikerorganisasjon til å stønne: - Jeg kan bare tenke meg en karakteristikk som er verre; etnisk jazz…)

Steam viste seg som et hypermoderne orkester, men et band som i mine ører på en måte aldri helt ble seg sjøl. Nesten Khmer, nesten Weather Report, nesten… jeg likte best Chick Corea-lyden i Jørn Øiens keyboards.

Men metoden begynner altså allerede å bli smått oppbrukt: En lang keyboard/gitar-intro, inn med et parti trompet – før triphop-trommene til Goldie legges ut som bakteppe for to hardtslående trommiser…

Men Span, har finni formelen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky