Bernhoft: Solidarity Breaks
Kanskje ikke Norges mest kjente artist (ennå), men uten tvil en av landet mest annerkjente. Mr. Bernhoft leverer i dag en forrykende fersk soloplate, nr 2 i rekken, og denne gangen stemmer absolutt alt, fordi hvor på hans første skive der visse lyttere ramlet av i svingen, er dette en oppdatert 2.0 versjon. Mer catchy refreng, flottere tekster, mer radiovennlig (hva nå enn det betyr) og sist, men ikke minst, mer Funky. Kan årets plate ha kommet allerede den 31 januar?
La meg bare fortsette med komplementene: Hans forrige plate "Ceramik City Chronicles" (2008) peaket på 4. plass på VG-lista, og jeg vil våge her og nå og forutse at denne plata havner før eller senere på 1. plass. Hvorfor du lurer? Fordi han har klart det ingen funky soulartister i Norge har klart før, og det er å legge en kredibel pop-produksjon i låtene, slik at det ikke blir for sært for de nordiske blekaniskt-ører. For å bruke 80-talls Prince som et eksempel: Det han klarte "back in the day" var å appelere til både musikere, mannen (og kvinnen) i gata, studentmiljøene og ikke minst, husmødrene.
Jarle, eller bare Bernhoft som han kaller seg nå for tiden, trakterer de fleste instrumentene selv på dette albumet, men det er noen gjesteopptredener som bør nevnes: Torstein Lofthus leverer nok en gang sin Superhero-Drumming, keyboardist David Wallumrød er aldri en feil å ha med, likeså med Audun Erlien på bass. Fred Ball som tidligere har jobbet med bl.a. Bertine Zetlitz står for produksjonen og herligheten er mikset av Steve Fitzmaurice, som tildigere har jobbet med bl.a. Kylie Minogue. Med slike etablerte navn bak spakene lukter det internasjonal utgivelse i en nær framtid, og vi får bare håpe at så er tilfelle. Nå må "verdens største plateselskap" Universal, ta seg sammen å gjøre jobben sin.
Dette albumet har virkelig alt for mange høydepunkt å fremheve, men det er noe magisk med den dansegulv-vennlige "Prophet" (Lysår unna hans lydbilde med rockebandet Span). Den livlige coverversjonen av Tears for Fears låta "Shout" er også noe å skrive hjem til mor om. (Vi får håpe at Roland Orzabal og Curt Smith har Spotify.) Åpningslåta "Sing Hello" setter deg i riktig groovy stemning, (Knut Reiersrud dukker opp på munnspill av alle ting). Han briljerer med sin sjelfulle vokal på den gospellignende balladen "Stay With Me", og han mestrer pop-flørtngen "to the nines" med glade "Good Intensions". Hvis jeg får tippe single nr. 2, så må det være r&b-aktige "Cmon Talk" som vinner lytteren på flere plan. Tekstmessig så er han fremdeles sosialt bevist med masse på hjertet, som jeg vil at dere skal oppleve på egen hånd.
Puls bruker ikke å gi terningkast, men hvis dere ikke har skjønt det ennå, så er dette altså en soleklar 6'er, som jeg forutser kommer til å være på manges lepper (og hofter) i hele 2011, og kanskje lengre. Mannen er snart klar for Norgesturnè, og det skal bli spennende å høre mange av disse låtene gjenom hans Loopstation Boss RC-50.
Del på Facebook | Del på Bluesky