Jarle Bernhoft - Hyller Oslo, i Sandvika!
(Sandvika/PULS) Det er onsdag 3 september. Du bor i Oslo. Snoop Dogg spiller på Sentrum Scene. REM spiller på Vallhall. Du liker både rock og hipp-hopp, så du vet ikke hvem du skal prioritere denne kvelden. Svaret er derimot ganske så enkelt: Du skal hoppe på toget til Sandvika, spring til Musikkflekken, fordi der står en av våre egne, klar til å blow you away... Mine damer og herrer: Jarle Bernhoft!
Jarle Bernhoft / /
Ganske så original intro der, jeg vet, men når noen fortjener det, så fortjener de det. Enkelt og greit. Undertegnede hadde faktisk ennå ikke landet etter mandagens P-Funk hysteri på Rockefeller, der jeg var overbevist på at vi i Norge rett og slett manglet det musikalske glimtet i øyet. Selve gleden med å spille i et band kan lett overskygges av Madrugada & Co. uten å gå for langt ut på isen med den (Redaktøren i Puls er nemlig en stor fan.) Men hva jeg prøver å si er følgende: Norge trenger å bli en fargeklatt av hva som gjenspeiles i våre nye landsmenn. Grip det, smak på det, være åpen for nye lukter og miks det opp i en spicy gryte å bare våg å være noe du ikke helt vet at du er ennå. I går morges så mente jeg at vi manglet slike musikere i Norge... Jeg tok feil...
Enter: Jarle Bernhoft, mannen som rocket hardt i både Explicit Lyrics og Span, har gjort utallige andre musikalske prosjekter også, men nå må vi ha fokus her, fordi denne anmeldelsen kan ikke bli alt for lang. (!) Dere skal jo tross alt lese gjennom alt dette. La meg fatte meg i korthet: Mannen har soul, and lots of it, og med et superband som ikke hadde noe navn, så tok de Sandvika med storm, og det har ingenting med regnet utenfor å gjøre. Jeg kan faktisk ta meg den friheten og gi bandet et navn her og nå: Jarle Bernhoft & The Urban Soul Fanatics.
Guttene (og jentene) i bandet er virkelig et kapittel for seg selv. Hvor skal man egentlig starte? Hva med David Wallumrød som smilte hele tiden mens han lekte seg på tangentene så mye at til med musikerne i bandet av og til stoppet opp å tittet på. Perkusjonisten Martin Windstad leverte et deilig less is more lydbilde som i for seg er veldig viktig i denne soulsjangeren. De to søte damene på gitar og fløyte hadde mye fine koringer sammen med Jarles falsett, som gjenspeilet sounden på studioversjonene. Grimasene til fløytist Line Horntveth skulle ingen ende ta, og Hedvig Mollestad Thomassen på gitar hadde en strålende solo på låta Too Many Faces.
Kort oppsumert: Alle musikerne var plukket fra øverste hylle, og de virket alle beæret for å få lov til å spille i bandet til multiinstrumentalisten Bernhoft. Det samme kan vel sies om Jarles glede for å spille med dem. Denne gjengen er altså klare for å ta lille Norge med buksa nede i tiden framover. Det er bare å begynne å glede seg, iallefall hvis de tar med seg den lydmannen de brukte, fordi der var det virkelig ingenting å sette fingeren på.
Jeg har skrevet en plate om Oslo by, deres onde nabo var noe av det første Jarle sa, og han var så absolutt i det pratsomme hjørnet denne kvelden. Han til og med klarte å slenge fra seg noen småspydige kommentarer om Sandvika og Bærum (Han er opprinnelig fra Nittedal). Ikke fornærm publikum! sa han høyt til seg selv i mikrofonen. Folk lo, eller for å si det på en annen måte, mannen har en smart form for humor. Det var til og med noen Eddie Izzard referanser der, hvor han snakket om hvor kul Hollywood-stjernene hadde vært hvis de bare hadde hatt en Cockney aksent. I´m Obi Fuckin´ Wan!. Men mesterparten handlet om inspirasjonskilden til hans låter, slik som Rats & Raccoons, hvor ideèn kom etter han hadde møtt (nok en) boms som sa: Selv om du vinner i lotto, vil du fremdeles være ei rotte.
Jarle leverte flere flotte gitarsoloer, og han var også innom fløyte og piano. Alle i bandet ble veldig varm i trøya etter hvert, og selv om de var godt innøvd, så rotet de litt humoristisk på låta Fly Away, hvor refrenget skiftet på hvilket årstall de skulle synge ut. Jarle smilte bredt å viste med fingrene sine hvor langt i låta de hadde kommet. Hans intro på låta Streetlights handlet om ei hore han hadde møtt i et kjent strøk i Oslo. Historien skal jeg la Jarle fortelle dere selv neste gang dere ser han, men han avsluttet iallefall med: Jeg dro hjem alene asså... Humor til side, det er noe vakkert med andresingelen Sunday som bare vokser på deg mer og mer, og ikke minst Prayer to a Landlord, som er en kritisk beskjed til Olav Thon, uten å gå for dypt inn i det. Selve lydbildet på sistnevnte er muligens inspirert av den tiden han jobbet sammen med Kristin Asbjørnsen og hennes negro-sprituals.
Undertegnede har vært så heldig å ha hatt albumet til Jarle Ceramik City Chronicles i CD-hylla i over 3 uker allerede, så låtene har vokst en del på meg. Dette trodde jeg var en luksus resten av publikum kom til å være forruten. Nok en gang tok jeg feil. Folk var med på alle låtene, og når jeg sier folk, så snakker jeg om de voksne i 50-årene, fjortissguttene som sto helt foran å bare gapte, hipp-hopperne som bobbed their head i bakgrunnen, og ikke minst, rockerne som var der fordi de var nysgjerrig på hva i all verden Jarle hadde funnet på nå. Kort forklart: Det var noe for alle sammen denne kvelden, og de elsket det. Jeg tror ikke det er mange musikere som får det til. Jeg kan faktisk ikke komme på noen akkurat nå. Kanskje Knutsen og Ludviksen, uten noen sammeligning forøvrig.
Dere virker veldig fornøyd! skrek han ut halveis i konserten, og man kan trygt si at han traff spikeren godt på hodet der, fordi folk var i ekstase. Etter ca en time med sjelfull musikk, kom han tilbake alene, og fikk folk med på en klappelåt, altså ingen instrumenter, bare vokal, og til slutt så tok han fram gitaren og spilte en ny sang som handlet om en dame som hadde vandret bort så alt for tidlig. Det var helt stille i konsertlokale under hele låta, og Jarle så lettere rørt ut... Når låta var ferdig turde ingen å begynne å klappe. Det vil si, helt til en voksen mann brøt ut: Nydelig! Da var det stormende applaus i lang tid... Kanskje den mannen burde bli musikkanmelder, fordi han klarte nemlig å beskrive med ett ord, hva jeg har brukt nesten tusen ord på... Nydelig...
Undertegnede har hatt et langt intervju med Jarle Bernhoft som kommer ut i neste utgave av PULS-magasinet, hvor jeg går mye dypere i detalj om denne sjelfulle mannen. Gled dere!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Span sliter
(24.04.05) (Oslo/PULS): 2005 har ikke akkurat startet strålende for bandet som var spådd en internasjonal fremtid. Den globale lanseringen av "Mass Distraction" ble mislykket, oppfølgeren "Vs. Time" har nærmest oppnådd norgesrekord i slakt da den kom ut for noen uker siden. Rockefeller var fylt godt opp denne lørdagen, men det var ikke motivasjonen til bandet.