Jarle Bernhoft - Hyller Oslo, i Sandvika!

(Sandvika/PULS) Det er onsdag 3 september. Du bor i Oslo. Snoop Dogg spiller på Sentrum Scene. REM spiller på Vallhall. Du liker både rock og hipp-hopp, så du vet ikke hvem du skal prioritere denne kvelden. Svaret er derimot ganske så enkelt: Du skal hoppe på toget til Sandvika, spring til Musikkflekken, fordi der står en av våre egne, klar til å “blow you away”... Mine damer og herrer: Jarle Bernhoft!


Jarle Bernhoft / /


Ganske så original intro der, jeg vet, men når noen fortjener det, så fortjener de det. Enkelt og greit. Undertegnede hadde faktisk ennå ikke landet etter mandagens P-Funk hysteri på Rockefeller, der jeg var overbevist på at vi i Norge rett og slett manglet det musikalske glimtet i øyet. Selve gleden med å spille i et band kan lett overskygges av Madrugada & Co. uten å gå for langt ut på isen med den (Redaktøren i Puls er nemlig en stor fan.) Men hva jeg prøver å si er følgende: Norge trenger å bli en fargeklatt av hva som gjenspeiles i våre nye landsmenn. Grip det, smak på det, være åpen for nye lukter og miks det opp i en spicy gryte å bare våg å være noe du ikke helt vet at du er ennå. I går morges så mente jeg at vi manglet slike musikere i Norge... Jeg tok feil...

Enter: Jarle Bernhoft, mannen som rocket hardt i både Explicit Lyrics og Span, har gjort utallige andre musikalske prosjekter også, men nå må vi ha fokus her, fordi denne anmeldelsen kan ikke bli alt for lang. (!) Dere skal jo tross alt lese gjennom alt dette. La meg fatte meg i korthet: Mannen har soul, and lots of it, og med et superband som ikke hadde noe navn, så tok de Sandvika med storm, og det har ingenting med regnet utenfor å gjøre. Jeg kan faktisk ta meg den friheten og gi bandet et navn her og nå: Jarle Bernhoft & The Urban Soul Fanatics.

Guttene (og jentene) i bandet er virkelig et kapittel for seg selv. Hvor skal man egentlig starte? Hva med David Wallumrød som smilte hele tiden mens han lekte seg på tangentene så mye at til med musikerne i bandet av og til stoppet opp å tittet på. Perkusjonisten Martin Windstad leverte et deilig “less is more” lydbilde som i for seg er veldig viktig i denne soulsjangeren. De to søte damene på gitar og fløyte hadde mye fine koringer sammen med Jarles falsett, som gjenspeilet sounden på studioversjonene. Grimasene til fløytist Line Horntveth skulle ingen ende ta, og Hedvig Mollestad Thomassen på gitar hadde en strålende solo på låta “Too Many Faces”.

Kort oppsumert: Alle musikerne var plukket fra øverste hylle, og de virket alle beæret for å få lov til å spille i bandet til multiinstrumentalisten Bernhoft. Det samme kan vel sies om Jarles glede for å spille med dem. Denne gjengen er altså klare for å ta lille Norge med buksa nede i tiden framover. Det er bare å begynne å glede seg, iallefall hvis de tar med seg den lydmannen de brukte, fordi der var det virkelig ingenting å sette fingeren på.

“Jeg har skrevet en plate om Oslo by, deres onde nabo” var noe av det første Jarle sa, og han var så absolutt i det pratsomme hjørnet denne kvelden. Han til og med klarte å slenge fra seg noen småspydige kommentarer om Sandvika og Bærum (Han er opprinnelig fra Nittedal). “Ikke fornærm publikum!” sa han høyt til seg selv i mikrofonen. Folk lo, eller for å si det på en annen måte, mannen har en smart form for humor. Det var til og med noen Eddie Izzard referanser der, hvor han snakket om hvor kul Hollywood-stjernene hadde vært hvis de bare hadde hatt en Cockney aksent. “I´m Obi Fuckin´ Wan!”. Men mesterparten handlet om inspirasjonskilden til hans låter, slik som “Rats & Raccoons”, hvor ideèn kom etter han hadde møtt (nok en) boms som sa: “Selv om du vinner i lotto, vil du fremdeles være ei rotte”.

Jarle leverte flere flotte gitarsoloer, og han var også innom fløyte og piano. Alle i bandet ble veldig varm i trøya etter hvert, og selv om de var godt innøvd, så rotet de litt humoristisk på låta “Fly Away”, hvor refrenget skiftet på hvilket årstall de skulle synge ut. Jarle smilte bredt å viste med fingrene sine hvor langt i låta de hadde kommet. Hans intro på låta “Streetlights” handlet om ei hore han hadde møtt i et kjent strøk i Oslo. Historien skal jeg la Jarle fortelle dere selv neste gang dere ser han, men han avsluttet iallefall med: “Jeg dro hjem alene asså...” Humor til side, det er noe vakkert med andresingelen “Sunday” som bare vokser på deg mer og mer, og ikke minst “Prayer to a Landlord”, som er en kritisk beskjed til Olav Thon, uten å gå for dypt inn i det. Selve lydbildet på sistnevnte er muligens inspirert av den tiden han jobbet sammen med Kristin Asbjørnsen og hennes negro-sprituals.

Undertegnede har vært så heldig å ha hatt albumet til Jarle “Ceramik City Chronicles” i CD-hylla i over 3 uker allerede, så låtene har vokst en del på meg. Dette trodde jeg var en luksus resten av publikum kom til å være forruten. Nok en gang tok jeg feil. Folk var med på alle låtene, og når jeg sier folk, så snakker jeg om de voksne i 50-årene, fjortissguttene som sto helt foran å bare gapte, hipp-hopperne som “bobbed their head” i bakgrunnen, og ikke minst, rockerne som var der fordi de var nysgjerrig på hva i all verden Jarle hadde funnet på nå. Kort forklart: Det var noe for alle sammen denne kvelden, og de elsket det. Jeg tror ikke det er mange musikere som får det til. Jeg kan faktisk ikke komme på noen akkurat nå. Kanskje Knutsen og Ludviksen, uten noen sammeligning forøvrig.

“Dere virker veldig fornøyd!” skrek han ut halveis i konserten, og man kan trygt si at han traff spikeren godt på hodet der, fordi folk var i ekstase. Etter ca en time med sjelfull musikk, kom han tilbake alene, og fikk folk med på en klappelåt, altså ingen instrumenter, bare vokal, og til slutt så tok han fram gitaren og spilte en ny sang som handlet om en dame som hadde vandret bort så alt for tidlig. Det var helt stille i konsertlokale under hele låta, og Jarle så lettere rørt ut... Når låta var ferdig turde ingen å begynne å klappe. Det vil si, helt til en voksen mann brøt ut: “Nydelig!” Da var det stormende applaus i lang tid... Kanskje den mannen burde bli musikkanmelder, fordi han klarte nemlig å beskrive med ett ord, hva jeg har brukt nesten tusen ord på... Nydelig...

Undertegnede har hatt et langt intervju med Jarle Bernhoft som kommer ut i neste utgave av PULS-magasinet, hvor jeg går mye dypere i detalj om denne sjelfulle mannen. Gled dere!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Span slutter! Ikke!

(19.10.24) SPAN leverte en forrykende rockekonsert foran elleville trøndere … Dette kan ikke være slutten!


Bildespesial: Jarle Bernhoft

(09.06.21) Når den lengste konserttørken i manns minne endelig går mot slutten, spirer Jarle Bernhoft opp på Rockefeller i en eksklusiv intimkonsert for 20 dedikerte fans. Vi har bildene.


Bernhoft for Amnesty

(26.03.20) Nå begynner disse internett-konsertene å gi mening – langt utover artistenes egen økonomi.


... og By:Larm-vinneren er... Jarle Bernhoft!

(27.02.13) Hmm... Dette ser jo ut som en reportasje fra 2012, hvor faktisk Mr. Bernhoft vant den prestisjefulle Statoil-millionen... Det var jo strengt tatt Shining som fikk årets millionsjekk... Jarle har riktignok vært innom Shining som bassist en gang i tiden, men hva er det undertegnede egentlig prøver å si her?


Bernhoft leverer varene... Igjen!

(26.02.11) (Oslo/PULS) Jarle Bernhoft er navnet, og vi kommer nok ikke til å glemme det med det første, fordi med sin tredje utsolgte konsert på Rockefeller på like mange år, er nå denne mannen en av de store soloartistene Norge har å tilby, uansett sjanger.


Bernhoft: Solidarity Breaks

(31.01.11) Kanskje ikke Norges mest kjente artist (ennå), men uten tvil en av landet mest annerkjente. Mr. Bernhoft leverer i dag en forrykende fersk soloplate, nr 2 i rekken, og denne gangen stemmer absolutt alt, fordi hvor på hans første skive der visse lyttere ramlet av i svingen, er dette en oppdatert 2.0 versjon. Mer catchy refreng, flottere tekster, mer radiovennlig (hva nå enn det betyr) og sist, men ikke minst, mer Funky. Kan årets plate ha kommet allerede den 31 januar?


NAME - Weird is the new cool

(09.01.09) Name er snart aktuell med albumet "Drum", og han er den nye fargeklatten Norge har å tilby musikkverden. Ja, jeg sa verden, fordi her er det nemlig potensiale til tusen. Bare hans måte å blande norsk og engelsk i sin talemåte på er jo så humoristisk at det er grunn nok til å lese dette bissare intervjuet. Read on...


Jarle Bernhoft - Got Soul?

(14.10.08) Norsk Soul har aldri vært et hetere tema enn det er i 2008, med Jarle Bernhoft, Name og Ole Børud i spissen, og enda flere rett rundt hjørnet. Puls har møtt ”den nye vinen” av sjelfulle menn (Vi får dekke kvinnene senere) og de er alle plateaktuelle med hver sin tolkning av sjangeren som er kjent for å selge så utrolig lite i dette landet. Hvordan folk oppe i kalde nord i det hele tatt kan relatere seg til afro/amerikansk musikk og livsstil er nok mange og varierte, men det ser ut som at det å ha en allsidig musikalsk bakgrunn er viktig…


The Source: of Christmas: Live

(02.12.07) Du har gjerne hørt at noe kan komme «som julekvelden på kjerringa»? For de som ikke kjenner til de bejublede julekonsertene til jazzkvartetten The Source, vil denne platen i sannhet komme nettopp som julekvelden på kjerringa. For sammenlignet med de årlige, kjendisfrontede julegjespene, skinner liveplaten til The Source: of Christmas som den sterkeste julestjerne på denne siden av Jesusbarnet.


Glory, Glory, Hallelujah!

(01.03.07) (Oslo/PULS): ”Believe the hype…” All den rosen Kristin Asbjørnsen fikk i fjor med albumet ”Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook” med terningkast 6 i alle store aviser fortjener hun så til de grader, fordi dette er uten tvil det friskeste pustet i norsk musikk på mange, mange år. Nå kan du oppleve henne live, og alt undertegnede kan si til det er: ”Oh Lord, have mercy on me!”


Span sliter

(24.04.05) (Oslo/PULS): 2005 har ikke akkurat startet strålende for bandet som var spådd en internasjonal fremtid. Den globale lanseringen av "Mass Distraction" ble mislykket, oppfølgeren "Vs. Time" har nærmest oppnådd norgesrekord i slakt da den kom ut for noen uker siden. Rockefeller var fylt godt opp denne lørdagen, men det var ikke motivasjonen til bandet.


Baderock: Europe på comeback-karusellen

(01.08.04) (Sandefjord/PULS): På 80-tallet var de konger, mens på 90-tallet var Joey Tempest omtrent et skjellsord. 2004 markerer Europe sin tilbakekomst til rampelyset. og flere steder i Skandinavia har hatt dem på besøk i sommer. Til Sandefjord var også Span kommet for å lappe på såret etter en avlyst Stavern-festival.


Spre budskapet: Span!

(05.09.00) Verdens beste rock-trio som noen gang har kommet fra Asker! Span – merk deg navnet! I går spilte de på Smuget, men tro meg: Span kommer til å spille for adskillig større forsamlinger enn hva som får plass i et til trengsel fylt Lille-Maud. Men først – noe ganske annet.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.