Chris Potter, en mann for Blå

Sammen med Michael Brecker er Chris Potter kanskje verdens mest ettertrakta saxofonist. Hvorfor? Det viste han i samarbeid med tre av våre aller beste fra den oppvoksende slekt.


Chris Potter Quartet / /


Til tross for at vi synes å ha hørt og hørt om Chris Potter i en mannsalder allerede, så har han enda ikke rukket å bli 30 år. Mye av årsaken kan nok være at han har hatt det så travelt - at han enkelt og greit ikke har tatt seg tid til det - men musikalsk er Potter definitivt fullmoden.

Han begynte det to timer lange settet med en solo-intro som fikk tankene til å gå i retning Sonny Rollins - så virilt og kraftfullt tenorspill er det svært sjelden man hører.

Kvartetten, som ellers består av Ingebrigt Håker Flaten på bass, Paal Nilssen-Love på trommer og Håvard Wiik på piano, fant hverandre under fjorårets Oslo-festival. De har ikke møtt hverandre siden den gang, men virka som en svært så homogen og samspilt enhet.

Materialet besto hovedsakelig av Potters eget stoff - i tillegg kom en nydelig versjon av "Everything Happens To Me". Vi snakker om tøft og heftig moderne jazzmusikk med (som oftest) et distinkt beat, men likevel med frihet til å ta'n ut fra tid til annen - en øvelse alle fire så definitivt også behersker.

Våre tre involverte herrer vet vi etterhvert er i stand til å hamle opp med de aller beste - de er alle i besittelse av et musikalsk mesterskap, teknikk og en musikalsk retning og samspilthet som det oser verdensklasse av.

Hva Potter angår, så er han i besittelse av det samme - og det virker som om idé-tilfanget hans er ustoppelig. Når vi tror han har spilt seg "tom", kommer det stadig nye og friske vrier. Neste høst vil kvartetten høyst sannsynlig ta seg ut på tur rundt om i kongeriket. Det innebærer at mange har mye å glede seg til.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Michael Brecker: Nearness Of You - The Ballad Book

(13.07.01) Michael Brecker har de seineste tiåra blitt sett på som verdens ledende saxofonist i breie kretser. Med et stjernelag av de svært sjeldne og et repertoar som det er veldig vanskelig å finne noe å utsette på, så svekker han neppe sin posisjon med "Nearness Of You" - en CD utelukkende bestående av ballader.


Chris Potter: Gratitude

(04.04.01) Hver gang han tar ett av sine mange horn til sin munn, beviser Chris Potter hvorfor han er blant klodens mest ettertrakta saxofonister. Denne gangen går han historisk til verks.


Joey Calderazzo: Joey Calderazzo

(31.05.00) Den 35 år gamle pianisten Joey Calderazzo slo gjennom med et brak på begynnelsen av 90-tallet. Tre cder under eget navn på Blue Note og fast plass i lagoppstillinga til Michael Brecker er heftige saker, men så blei det ganske stille rundt den virtuose pianisten. Nå er han tilbake med egne saker igjen – bedre enn noen gang.


Michael Brecker: Time Is Of The Essence

(29.10.99) Michael Brecker har kanskje vært de siste tiåras viktigste og mest innflytelsesrike saxofonist. Ved inngangen til et nytt århundre runder han 50 år og forteller oss klart og tydelig at han fortsatt er på vei.


The Chris Potter Quartet: Vertigo

(25.02.99) Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.