Michael Brecker: Time Is Of The Essence

Michael Brecker har kanskje vært de siste tiåras viktigste og mest innflytelsesrike saxofonist. Ved inngangen til et nytt århundre runder han 50 år og forteller oss klart og tydelig at han fortsatt er på vei.


Brecker er født og oppvokst i et jazzhjem og blei dratt med av sin saxofonspillende advokatfar (ikke Bill Clinton!) til Miles Davis-, Thelonious Monk- og Duke Ellington-konserter mens han fortsatt var barn. 17 år gammel fulgte han etter sin eldre bror, trompeteren Randy, til Indiana University. Knapt 20 år gammel hadde Michael allerede bosatt seg i New York, og ett av de første musikalske stoppestedene blei det innovative jazzrock-bandet Dreams (med John Abercrombie på gitar). Brødrene Brecker blei også innlemma i en av de viktigste lærestedene for ambisiøse jazzmusikere, nemlig hos Horace Silver.

Deretter var det på tide å gå sine egne veier, og det skjellsettende jazzfunk-bandet The Brecker Brothers blei danna. Lista over hvem Michael har jobba sammen med av jazzstorheter er langt som et godt år – blant de viktigste nevnes Chet Baker, Dave Brubeck, Chick Corea, Freddie Hubbard, Pat Metheny, Jaco Patorius og Tony Williams. I tillegg har Brecker vært den viktigste saxofonisten i pop- og rockesammenhenger, og Lennon, Sinatra, Springsteen, Zappa, Steely Dan og Joni Mitchell er bare noen få av dem som har hatt glede av denne saxofonstorhetens tjenester.

Nå er han ute på egen hånd, og denne gangen er det definitivt han sjøl som har håndplukka sine medmusikanter. I likhet med swing er også time, som i dette tilfellet uttales taim, et svært vanskelig begrep å uttrykke med ord. Bassisters, ikke minst trommeslageres, evne til perfekt time er noe alle musikanter er på utkikk etter. Det dreier seg om å være der – og da handler det om noe som ikke kan læres, men som man enten har eller ikke har. Helt siden tidlig i tenårene var Brecker meget opptatt av John Coltrane, og i hans berømte kvartett var det Elvin Jones som tok seg av timen og det på et vis som har danna skole siden den gang.

Jones’ polyrytmiske måte å behandle trommesettet på hadde ingen gjort før ham, og til tross for at han nå er 72 år gammel, er han fortsatt fullstendig sjef på trommekrakken. Jones spiller med en autoritet som ingen andre. Brecker sier han omtrent blei slått i gulvet av trommespillet til den store, og vi skjønner hva han mener. To andre trommeslagere har Brecker også tatt med seg – begge i besittelse av en helt annerledes time enn Jones, men likevel tydelig påvirka av mesteren. Bill Stewart har imponert mange over hele kloden etter et tett samarbeid med John Scofield i mange år, og Brecker bestemte seg for å spille med Stewart etter at han hørte ham første gang. Han hadde dette udefinerbare, med andre ord. Det samme gjelder Jeff ”Tain” Watts, som publikum først blei oppmerksom på gjennom samarbeidet med Wynton Marsalis, men som de siste åra har vært Breckers faste våpendrager. De tre får tildelt tre låter hver, og setter hvert sitt høyst personlige preg på det som skjer. For de som fortsatt lurer på hva time eller taim er, så finnes svaret eller svarene hos disse tre herrene.

De som får være med hele veien er organisten Larry Goldings og gitarvirtuosen Pat Metheny. Hvilken trommeslager som enn er med, er det utvilsomt snakk om empati og musikalsk forståelse, interaksjon på et meget høyt og intenst nivå.

Musikken her er ikke nyskapende, men til tross for det vil disse godt og vel 70 minuttene sette spor etter seg innen moderne, improvisert, groovy og funky musikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Michael Brecker: Nearness Of You - The Ballad Book

(13.07.01) Michael Brecker har de seineste tiåra blitt sett på som verdens ledende saxofonist i breie kretser. Med et stjernelag av de svært sjeldne og et repertoar som det er veldig vanskelig å finne noe å utsette på, så svekker han neppe sin posisjon med "Nearness Of You" - en CD utelukkende bestående av ballader.


Chris Potter, en mann for Blå

(12.08.00) Sammen med Michael Brecker er Chris Potter kanskje verdens mest ettertrakta saxofonist. Hvorfor? Det viste han i samarbeid med tre av våre aller beste fra den oppvoksende slekt.


Joey Calderazzo: Joey Calderazzo

(31.05.00) Den 35 år gamle pianisten Joey Calderazzo slo gjennom med et brak på begynnelsen av 90-tallet. Tre cder under eget navn på Blue Note og fast plass i lagoppstillinga til Michael Brecker er heftige saker, men så blei det ganske stille rundt den virtuose pianisten. Nå er han tilbake med egne saker igjen – bedre enn noen gang.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.