Smått genialt, Zeal & Ardor

Hinsides alt annet jeg hadde hørt. Rett i margen.


Knappe halvannet år har gått siden jeg først ble kjent med dette sveitsiske bandet. Jeg husker fortsatt hvor og når jeg første gang hørte «Zeal & Ardor» fra skiva med samme tittel. Jeg var ute og gikk, men den var så hinsides alt annet jeg hadde hørt at jeg måtte bare stoppe opp og lytte, for den gikk rett inn i margen.

Selvfølgelig ble det da dypdykk i hele diskografien, men debutskiva «Devil Is Fine» (2016) var vel den minst interessante, tenkte jeg. Spiritual black metal blues var et godt utgangspunkt for det de har produsert siden, men av og til liker jeg å hoppe over forretten og gå rett til desserten.

For å feire skivas tiårsjubileum har det kommet ut ei remastra skive med fem nye låter, og for min del har det vært mye hopping frem og tilbake mellom gamle og nye låter. Og denne remastringa, den har gjort ei grei skive himla mye bedre.

For det første låter det hele renere. Mer intenst. Stemmen til Manuel Gagneux hvisker meg forførende i øret. Det er litt Neubautensk over det hele. Hver lyd har sin plass og stillheten i mellom er vel så viktig. Plutselig hører jeg mer – hvordan de første låtene har utviklet seg i en underlig metamorfose og blitt så ufattelig gigantiske. «Death to the Holy» er som en direkte oppfølger til «Blood in the River».

Jo mer jeg hører på denne skiva, jo mer setter jeg pris på den. Ikke at den noensinne kommer til å være «gigantisk» - men opprinnelsen bak de geniale låtene som har kommet siden, er gjemt her. Zeal & Ardor begynte som et énmannsprosjekt, en protest, en reaksjon; visstnok var en slags tanke «What if American slaves had embraced Satan instead of Jesus?»

Prince døde 21. april 2016 og «Devil is Fine» ble sluppet fem dager tidligere. Gagneux er eneste musiker på skiva. Litt sånn klassisk Prince, egentlig. Og like musikalsk genial og gal. Uten sammenligning for øvrig.

Introduksjonen av flere bandmedlemmer har nok hatt en positiv effekt på låtene, selv om Gagneux fortsatt står kreditert som eneste låtskriver. Han hevder selv at han er inspirert av alt fra Mayhem til Portishead, men dette kommer nok mer til uttrykk på senere skiver.

Tilleggslåtene har også bidratt til at skiva er på et helt nytt nivå enn tidligere, synes jeg. De fungerer som et slags bindeledd mellom denne pre-avant garde debuten og de fantastisk intrikate melodiene som har kommet siden. Anbefales for de som ønsker en snill introduksjon til denne forunderlige musikkgenren som kjennetegnes av et salig sammensurium av alt mulig!

Låtliste: Devil Is Fine // In Ashes // Sacrilegium I // Come on Down // Children's Summon // Sacrilegium II // Blood in the River // What Is a Killer Like You Gonna Do Here? // Sacrilegium III // Death of a Billion // Intermezzo II // Bellator Halli Rha // The Lesser Key // A Spiritual


Del på Facebook | Del på Bluesky

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.


Variert avant-garde med Zeal & Ardor

(25.04.25) Mitt første møte med Zeal & Ardor var med låta «Zeal & Ardor» fra skiva «Zeal & Ardor» (2022). Ikke smør på flesk, heller sjokolade på ost ettersom bandet er fra Sveits. Jeg tror ikke jeg kjenner til noen annen artist fra Sveits. «Zeal & Ardor» (låta) minner voldsomt om «Reptile» av Nine Inch Nails (1994) og jeg var vel rimelig hekta allerede fra andre strofe. At resten av skiva ikke hørtes sånn ut i det hele tatt, gjorde saken bare bedre. Få band greier å blande alt fra køntriballade til dødmetall på samme skive; disse greier det i samme låt - og det funker.


Bildespesial: Zeal & Ardor på Rockefeller

(01.12.22) Det sveitsiske avantgarde-metal-bandet Zeal & Ardor har gitt ut tre album, "Devil Is Fine" (2016), "Stranger Fruit" (2018) og "Zeal & Ardor" (2022). Bandet leverer hardt og energisk - og briljerer med sine sjangerkombinasjoner. Blues, Gospel og Soul møter metall i en velsmakende, sveitsisk tapas.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.