Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Bildespesial: Zeal & Ardor på Rockefeller

Det sveitsiske avantgarde-metal-bandet Zeal & Ardor har gitt ut tre album, "Devil Is Fine" (2016), "Stranger Fruit" (2018) og "Zeal & Ardor" (2022). Bandet leverer hardt og energisk - og briljerer med sine sjangerkombinasjoner. Blues, Gospel og Soul møter metall i en velsmakende, sveitsisk tapas.

Zeal & Ardor / Rockefeller / 30.11.22

Av Per-Otto Oppi Christiansen // 01.12.22

Del på Facebook | Del på Bluesky

Smått genialt, Zeal & Ardor

(18.08.26) Hinsides alt annet jeg hadde hørt. Rett i margen.

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.

Variert avant-garde med Zeal & Ardor

(25.04.25) Mitt første møte med Zeal & Ardor var med låta «Zeal & Ardor» fra skiva «Zeal & Ardor» (2022). Ikke smør på flesk, heller sjokolade på ost ettersom bandet er fra Sveits. Jeg tror ikke jeg kjenner til noen annen artist fra Sveits. «Zeal & Ardor» (låta) minner voldsomt om «Reptile» av Nine Inch Nails (1994) og jeg var vel rimelig hekta allerede fra andre strofe. At resten av skiva ikke hørtes sånn ut i det hele tatt, gjorde saken bare bedre. Få band greier å blande alt fra køntriballade til dødmetall på samme skive; disse greier det i samme låt - og det funker.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.

Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.

Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.