Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Bildespesial: Zeal & Ardor på Rockefeller

Det sveitsiske avantgarde-metal-bandet Zeal & Ardor har gitt ut tre album, "Devil Is Fine" (2016), "Stranger Fruit" (2018) og "Zeal & Ardor" (2022). Bandet leverer hardt og energisk - og briljerer med sine sjangerkombinasjoner. Blues, Gospel og Soul møter metall i en velsmakende, sveitsisk tapas.

Zeal & Ardor / Rockefeller / 30.11.22

Av Per-Otto Oppi Christiansen // 01.12.22

Del på Facebook | Del på Bluesky

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.

Variert avant-garde med Zeal & Ardor

(25.04.25) Mitt første møte med Zeal & Ardor var med låta «Zeal & Ardor» fra skiva «Zeal & Ardor» (2022). Ikke smør på flesk, heller sjokolade på ost ettersom bandet er fra Sveits. Jeg tror ikke jeg kjenner til noen annen artist fra Sveits. «Zeal & Ardor» (låta) minner voldsomt om «Reptile» av Nine Inch Nails (1994) og jeg var vel rimelig hekta allerede fra andre strofe. At resten av skiva ikke hørtes sånn ut i det hele tatt, gjorde saken bare bedre. Få band greier å blande alt fra køntriballade til dødmetall på samme skive; disse greier det i samme låt - og det funker.

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.

Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.

Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.

Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.

Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.

Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.