Variert avant-garde med Zeal & Ardor
Mitt første møte med Zeal & Ardor var med låta «Zeal & Ardor» fra skiva «Zeal & Ardor» (2022). Ikke smør på flesk, heller sjokolade på ost ettersom bandet er fra Sveits. Jeg tror ikke jeg kjenner til noen annen artist fra Sveits. «Zeal & Ardor» (låta) minner voldsomt om «Reptile» av Nine Inch Nails (1994) og jeg var vel rimelig hekta allerede fra andre strofe. At resten av skiva ikke hørtes sånn ut i det hele tatt, gjorde saken bare bedre. Få band greier å blande alt fra køntriballade til dødmetall på samme skive; disse greier det i samme låt - og det funker.
Zeal & Ardor / Rockefeller / 23.04.25
Variert avant garde kan man kanskje kalle det, en ikkegenre som jeg er meget glad i. Bandet er visstnok kritikerrost men siden jeg sliter med å lese hadde jeg ikke fått med meg det, derimot var det en kompis i USA som anbefalte dem i midten av februar en gang. Siden algoritmene er delvis på min side kom det raskt opp melding om at de skulle spille i Oslo og lykkelig var jeg som oppdaget dem før konserten!
De siste ukene har Zeal & Ardor, Sleep Token og In Vain kjempet om plassen som pausemusikk mellom skiver som skal anmeldes. Dette må være drømmevåren for konserter, både Zeal & Ardor og så In Vain 31. mai! Og masse ny musikk fra Sleep Token.
Onsdag kveld handlet alt om et sveitsisk avant garde metallband. Hvordan forener man så vidtspennende musikk på en konsert? Support var Konvent, en dansk kvartett som spiller dødmetall. Greit, tenkte jeg, dette blir tungt.
«I’m not so good with words» påstår Manuel Gagneux (hovedvokal og gitar), som sammen med medvokalister Denis Wagner og Marc Obrist, Tiziano Volante (gitar), Lukas Kurmann (bass) og Marco Von Allmen (trommer) motbeviste det til fulle i går.
Jeg skal ikke påstå at skivene deres ikke er blytunge, for i mitt hode er de ikke det. På den annen side mente jeg også at «The Downward Spiral» (Nine Inch Nails, 1994) var ei popskive, så hva vet jeg. Det som er sikkert er at låtene deres er melodiske, varierte, intense og funky. Jeg har danset meg gjennom folketomme gater og over mosekledt skogbunn, jeg har til og med danset mens jeg har kjørt bil. Live er det beinhardt men ikke støyete, og trommis Von Allmen er min nye helt.
Hvordan greier et band fra et så musikalsk ukjent land som Sveits å bli så himla rå? Det finnes sikkert artister derfra, men jeg kjenner ikke til noen. Og de er ikke rå fordi de er støyete, men trommene er sjukt heftige og de tre stemmene er så mektige at jeg tidvis fikk gåsehud. Jeg danset nok litt i piten til «Götterdämmerung». Jeg danset helt klart til det aller meste etter fjerde låta da vi ble sendt ut av piten.
Innen vi var kommet til «Kilonova» var jeg rimelig sikker på at denne kvelden kommer til å havne på lista over årets fem beste konserter. «Death to the Holy» er noe av det råeste jeg har hørt på årevis.
Jeg tror aldri noensinne jeg har hatt et så kort og intenst forhold til et band, gledet meg så mye til en konsert - og så var den enda bedre enn jeg kunne forestilt meg. De som påstår at folk over femti ikke evner å utvide sin musikalske horisont, eller at det ikke finnes interessante band i dag, tar skammelig feil.
«Two more songs, we’ve already done the peekaboo thing, they’re a little heavy» som om det ikke hadde vært tungt nok. Jeg så til og med en lighter lyse opp! At dette var den åttende konserten deres i Norge siden 2018 tilsier at det er store muligheter for at de kommer tilbake. Jeg gleder meg allerede til neste møte!
Låtliste: Ratata // Wake of a Nation // Götterdämmerung // Ship on Fire // Erase // Gravedigger's Chant // Fend You Off // Kilonova // Blood in the River // Run // Tuskegee // Row Row // to my ilk // Sugarcoat // Death to the Holy // Devil Is Fine // une ville vide // Trust No One // At the Seams // Don't You Dare // I Caught You // Clawing out
Del på Facebook | Del på Bluesky