Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Variert avant-garde med Zeal & Ardor

Mitt første møte med Zeal & Ardor var med låta «Zeal & Ardor» fra skiva «Zeal & Ardor» (2022). Ikke smør på flesk, heller sjokolade på ost ettersom bandet er fra Sveits. Jeg tror ikke jeg kjenner til noen annen artist fra Sveits. «Zeal & Ardor» (låta) minner voldsomt om «Reptile» av Nine Inch Nails (1994) og jeg var vel rimelig hekta allerede fra andre strofe. At resten av skiva ikke hørtes sånn ut i det hele tatt, gjorde saken bare bedre. Få band greier å blande alt fra køntriballade til dødmetall på samme skive; disse greier det i samme låt - og det funker.


Zeal & Ardor / Rockefeller / 23.04.25


Variert avant garde kan man kanskje kalle det, en ikkegenre som jeg er meget glad i. Bandet er visstnok kritikerrost men siden jeg sliter med å lese hadde jeg ikke fått med meg det, derimot var det en kompis i USA som anbefalte dem i midten av februar en gang. Siden algoritmene er delvis på min side kom det raskt opp melding om at de skulle spille i Oslo og lykkelig var jeg som oppdaget dem før konserten!

De siste ukene har Zeal & Ardor, Sleep Token og In Vain kjempet om plassen som pausemusikk mellom skiver som skal anmeldes. Dette må være drømmevåren for konserter, både Zeal & Ardor og så In Vain 31. mai! Og masse ny musikk fra Sleep Token.

Onsdag kveld handlet alt om et sveitsisk avant garde metallband. Hvordan forener man så vidtspennende musikk på en konsert? Support var Konvent, en dansk kvartett som spiller dødmetall. Greit, tenkte jeg, dette blir tungt.

«I’m not so good with words» påstår Manuel Gagneux (hovedvokal og gitar), som sammen med medvokalister Denis Wagner og Marc Obrist, Tiziano Volante (gitar), Lukas Kurmann (bass) og Marco Von Allmen (trommer) motbeviste det til fulle i går.

Jeg skal ikke påstå at skivene deres ikke er blytunge, for i mitt hode er de ikke det. På den annen side mente jeg også at «The Downward Spiral» (Nine Inch Nails, 1994) var ei popskive, så hva vet jeg. Det som er sikkert er at låtene deres er melodiske, varierte, intense og funky. Jeg har danset meg gjennom folketomme gater og over mosekledt skogbunn, jeg har til og med danset mens jeg har kjørt bil. Live er det beinhardt men ikke støyete, og trommis Von Allmen er min nye helt.

Hvordan greier et band fra et så musikalsk ukjent land som Sveits å bli så himla rå? Det finnes sikkert artister derfra, men jeg kjenner ikke til noen. Og de er ikke rå fordi de er støyete, men trommene er sjukt heftige og de tre stemmene er så mektige at jeg tidvis fikk gåsehud. Jeg danset nok litt i piten til «Götterdämmerung». Jeg danset helt klart til det aller meste etter fjerde låta da vi ble sendt ut av piten.

Innen vi var kommet til «Kilonova» var jeg rimelig sikker på at denne kvelden kommer til å havne på lista over årets fem beste konserter. «Death to the Holy» er noe av det råeste jeg har hørt på årevis.

Jeg tror aldri noensinne jeg har hatt et så kort og intenst forhold til et band, gledet meg så mye til en konsert - og så var den enda bedre enn jeg kunne forestilt meg. De som påstår at folk over femti ikke evner å utvide sin musikalske horisont, eller at det ikke finnes interessante band i dag, tar skammelig feil.

«Two more songs, we’ve already done the peekaboo thing, they’re a little heavy» som om det ikke hadde vært tungt nok. Jeg så til og med en lighter lyse opp! At dette var den åttende konserten deres i Norge siden 2018 tilsier at det er store muligheter for at de kommer tilbake. Jeg gleder meg allerede til neste møte!

Låtliste: Ratata // Wake of a Nation // Götterdämmerung // Ship on Fire // Erase // Gravedigger's Chant // Fend You Off // Kilonova // Blood in the River // Run // Tuskegee // Row Row // to my ilk // Sugarcoat // Death to the Holy // Devil Is Fine // une ville vide // Trust No One // At the Seams // Don't You Dare // I Caught You // Clawing out


Del på Facebook | Del på Bluesky

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.


Bildespesial: Zeal & Ardor på Rockefeller

(01.12.22) Det sveitsiske avantgarde-metal-bandet Zeal & Ardor har gitt ut tre album, "Devil Is Fine" (2016), "Stranger Fruit" (2018) og "Zeal & Ardor" (2022). Bandet leverer hardt og energisk - og briljerer med sine sjangerkombinasjoner. Blues, Gospel og Soul møter metall i en velsmakende, sveitsisk tapas.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.