Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Entertaineren Stig Brenner

Stig Brenner er rett og slett en himla dyktig entertainer som kan trollbinde publikum uansett hva slags musikalske preferanser de har, tror jeg.


Stig Brenner / Øyafestivalen / 14.08.26


Fredagen på Øya var full av hiphop og pop. Dermed lytter man til ungdommen, og den frivillige i presseteltet mente at «Stig Brenner er genial! Han er så kul, du bare må få det med deg!»

Dermed befant jeg meg blant ungdommen, rett foran scena, der det sto en campingvogn anno 1977, et par campingstoler, gigantiske bølger og sol og annen staffasje som fylte scenen. Man blir litt fascinert over slikt.

Mitt kjennsap til Brenner står noe tilbake å ønske, for å si det forsiktig. Men han har altså holdt på siden 2015, blitt nominert til en haug med Spellemannpriser, spilt for et utsolgt Oslo Spektrum og ut fra alle andre priser, førsteplasser og samrbeidsprosjekter bør dette være bra.

Men campingvogn? Showet starter med at Stig kommer ut av campingvognen. Det gjør også Simen, i morgenkåpe og solbriller, med Espa-t-skjorte. Simen heter kanskje Ferrari eller det var muligens bare da Stig Brenner var kjent som Unge Ferrari, i så fall heter han Gran og er den musikalske og scenografiske makkeren til Stig. Denne kvelden betød det å bære ut masse campingmøbler, sette opp parasoll, gjøre det hjemmekoselig på campingplassen og fiske i bølgene.

Én av tingene som er så fint med festival, er at man blir eksponert for artister man kanskje aldri ellers hadde hørt om. Jeg er som kjent glad i å treffe på nye artister som jeg liker. Men hiphop, det ble jeg litt ferdig med for et par tiår siden.

Eller ble jeg egentlig det? For det vi ble servert, det imponerte meg. Jeg hadde egentlig tenkt å gå videre, men ble faktisk stående til siste tone. Eller, til de «gikk og la seg i vogna før de skulle på fæst».

Sceneshowet var genialt. Det ligger nok mye planlegging bak. Dét alene frister til et nytt møte med Hamarværingen. Fænsi sceneshow er litt som farget vinyl og limited edition-utgivelser på åttitallet: Det var sært, det var unikt, det var et under om man fant det i Norge, og det var faktisk kult å samle på.

Jeg liker tekstene. Jeg er helt enig med anmeldelsen til Per-Otto fra Månefestivalen for to år siden. Trivelige hverdagstekster om alt mulig rart. Jeg liker lydbildet, for det er ikke påtrengende, det danner bare et naturlig lett bakteppe til dialogen mellom Stig og Simen, og i låtene. Jeg liker låtmaterialet. Variert og spennende, og alle disse gjesteartistene som dukker opp gjorde det hele litt ekstra kult.

Jeg digger dialogen mellom scena og publikum. Brenner synger og publikum svarer, for dette har de gjort før, kanskje med hårbørste som mikrofon foran speilet, kanskje på en av utallige konserter de garantert har vært på tidligere. Jeg liker ektheten hans. Han virker ærlig, sårbar, jordnær, akkurat som man forventer at en unge oppvokst i Hamar, født med campinglivet inngravert i sjela, skal være.

Stig Brenner er rett og slett en himla dyktig entertainer som kan trollbinde publikum uansett hva slags musikalske preferanser de har, tror jeg. Han er dyktig. Han har en utrolig behagelig stemme og låtene hans greier å friste både gammel og ung. Jeg ble imponert, for dette var faktisk grådig moro. Og selv den teoretisk overharry «Ingen sommer uten stigimeister» er faktisk kul.

Neste gang han speller i nærheten av deg vil jeg anbefale at du drar dit. Ta med kidsa om du trenger en unnskyldning. Eller lån kidsa til noen andre. Jeg trenger ikke låne noen kids, og i tilfelle noen lurer: Jeg er kanskje litt fæn. Selv om jeg kunne vært bestemora til de fleste jeg sto sammen med. Jeg setter alltid stor pris på god musikk og et godt sceneshow og Stig Brenner (og Simen, da), du imponerte meg!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Clipse og Tomora til topps fredag

(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.


Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.


Bildespesial: Månefestivalen, dag 1

(27.07.24) Norges triveligste festival, Månefestivalen åpent torsdag dørene til den 22. festivalen i rekken. Dag 1 kort oppsummert, her skulle det være noe for enhver smak.


Entertaineren Stig Brenner

(17.08.26) Stig Brenner er rett og slett en himla dyktig entertainer som kan trollbinde publikum uansett hva slags musikalske preferanser de har, tror jeg.


Underworld har såvisst ikke gått ut på dato

(16.08.26) På Øyafestival-dagen for kvinnelige bekjennelser av ulike slag, avrundet vi kvelden med Trainspotting-minner og gamle menn som skrek om øl, heftig lysshow og dans. Det var mega selv om det også innebar at vi misset en Dagny visstnok i toppslag i Amfiet. Dette var dagen hvor Hayeminol endelig fikk et stort publikum og Girl Group viste feministisk kraft der Iceage slet litt med å få frem sitt ypperste.


Avant garde og jazzrock i skjønn forening

(16.08.26) Brian Blade gjorde tre konserter under årets festival. Dette skulle bli hans mest eksperimentelle, tidvis i avdelinga avant garde.


Clipse og Tomora til topps fredag

(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.


Tid for å nyte behaget i Maridalen

(15.08.26) En smak av honning, pleier Lars Lillo-Stenberg å si. En smak av behag, vil jeg si. Det ble ingen gudstjeneste i kirken denne kvelden, men kirkerommet egna seg ypperlig for denne intimkonserten.


Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.