Geese viste seg hypen verdig
Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.
Geese, Selma French, Blood Orange, Lambrini Girls, Melody's Echo Chamber / Øyafestivalen / 13.08.26
Musikalsk skikkelighet stod i fokus på Øyafestivalens andre dag dette året, og det ble en av de sterkeste enkelt dagene vi kan huske på lenge,
Allerede første artisten Selma French gir oss et varsel om hvilke fine ting vi har i vente. Det låter strålende. Lydbildet er varmt og fint, knytter røtter til natur og tradisjonsmusikk, men er likevel også en form for popmusikk som gjerne kan spilles på radio. Utstrålingen er tilbakelent, avslappet og sikker. Palestinaskjerfet hengende over en forsterker er selvsagt.
Med den høyeste gjennomsnittsalderen blant publikum vi kan huske stod likevel torsdagen frem som den mest helhetlige, interessante, fremoverskuende - og også mest appellerende til ungdommen.
Det sørget først og fremst Geese for med uforutsigbar briljans. Men også Blood Orange, som tross lang fartstid også kan føles aktuelle, der de største headlinerne både hadde opprinnelse og storhetstid flere tiår tilbake i tid (men leverer overbevisende og overveldende og upåklagelige opplevelser den dag i dag).
De amerikanske up and coming indie-artistene som tidligere fylte opp Hagen fra Trø-scenen er dessverre fraværende og erstattet med ferskere norske navn. Fint og viktig at disse lokale og nasjonale navnene får prøvd seg på store viktige scener, men Øyafestivalen hadde - og tok også på seg et ansvar - for å bringe inn utenlandsk inspirasjon. I våre ører låter dessverre ikke alle disse nyere norske navnene tilstrekkelig ferdigutviklet og da virker det heller litt mot sin hensikt; for hverdagslig og forglemmelig. Disse artistene kan vi jo dra å se på klubb når som helst gjennom året? Festival skal være litt mer ekstraordinært og gi tungt kulturelt påfyll man kan leve lenge på. I hvert fall var det slik vi tidligere hadde det med Quartfestivalen, Hovefestivalen og Øyafestivalen.
Tilbake til fabelaktig gode og lekne Geese - og nettopp slike glødende, inspirerte øyeblikk som forener og skaper eufori. Cameron Winter har en greie med å knytte an til lokal musikkhistorie. Deres egen effekt-tunge gitar-riffing på "2122" avbrytes brått. I Oslo på Vindfruen henter han plutselig frem mobiltelefonen midtveis i settet. Vi får avspilt Sputniks "Skilles Johanne", hvilket vel kan knyttes an til at gitarrodien hans har ikledd seg en George Strait t-skjorte? I Storbritannia har de hentet fram Primal Screams "Moving On Up" (Glasgow), Spacemen 3s "Come Down Easy” (London), Chumbawambas "Tubthumping" (Leeds) og Stone Roses’ "Fools Gold". Så får vi tenke hva vi vil om at det er Knut Storbukås som får representere oss.
Elementer av Stax soul og tung gitarshredding fra jamband-musikk flettes inn i en anspent miks av indie og postpunk som kan få en til å tenke på Radiohead. Alt er veldig løst og overskridende. Man vet liksom aldri helt hva som skal komme. I det ene øyeblikket føles det som alt er i ferd med å rase sammen, før de hiver seg over i de mest kraftfulle energiutladningene, stramt og rytmisk på plass. Forstyrrende, skrapende fragmentert falleferdig støy og nesten progrock i livlig samkvem.
Vi får karismaen til frontmann Cameron Winter og hans svimle baritonstemme opererende innenfor et rikt register, Emily Greens dissonante gitar og den slagkraftige og potente trommingen til Max Bassin. Historiene og utstrålingen til Winters er like sprø som den er inntagende og magnetisk, tekstlinjene er både rare og minneverdige. De stikker og treffer dypt.
He may say that real love
He may say that real love
He may say real love
Is a nail in the wall
And that's how a lot of assholes feel
But that's not how I feel at all
There's something in the back of my mind
In the back of my mind
Always in the back of my mind
And the front of my mind too
I've got half a mind
I've got half a mind
I've got half a mind
To just pay for the lobotomy
And tell 'em get rid of the bad times (fra "Half Real")
Musikken er på sett og vis episodisk. Mange ganger kutter de av før vi har vent oss til og riktig kommet inn i groovet. Slik holdes vi alltid sultne på mer i stedet for å bade i godbitene til vi blir overmette. Newyorkerne er blant de få som bryr seg om originalitet på samtidens musikkscene, og lykkes overraskende bra med å skape noe egensindig. Samtidig har de anthems i form av låter som "Taxes" og "Trinidad". Sistnevnte får en ivrig slamdanser til å krangle med scenevakten om hvor han må gå ut av fotograven; da han hører introen kan han ikke vente med å forenes med vennene nærmere midten i ren glede eliksir.
Dette var virkelig imponerende, og ga oss en stadig sjeldnere følelse av å være der det skjer og hender i musikken nå.
Noe nytt har også kommet inn når denne typen band og dets publikum har blitt opptatt av å skape moshpit under de mest intense partiene av låtene.
Blood Orange, som fikk æren av å avslutte i Sirkus, viser seg akkurat så utsøkte og fornemme som vi hadde forestilt oss. Jo lengre ut i deres opptreden vi kommer, jo mer fanget blir vi - tross at det i starten var litt vanskelig å gi fra seg en inspirert Nick Cave med band som åpenbart hadde øvd og låt både inspirert og stramt.
Devonté Hyne - som vi har fulgt helt tilbake til dansepunken og Test Icicles-dagene via singer/songwriterfasen som Lightspeed Champion, står under navnet Blood Orange for en spennende miks av soul, funk, post-punk, og chillwave.
Underveis i hans musikalske reise har vellet av inspirasjonskilder grodd, og den musikalske modenheten blitt mer og mer åpenbar sammen med viljen til å eksperimentere. Det er en interessant konstellasjon av musikere han har hentet inn for å realisere sitt verk og sin historie. De to sangerne Eva Tonklin og Ian Isaiah er sentrale i denne visjonen, der deres stemmer kombineres med frontmannens egen. Det er jaggu også Hynes selv med sine gitarsoloer, piano og hva det nå måtte være multiinstrumentalisten føler at den enkelte låten krever.
En følelse av fellesskap og kjærlighet sprer seg gradvis i lokalet, før vi forenes i dans og hyggelig samvær - stadig mer beriket av frafalne Cave-fans som har gitt opp underveis eller også er nysgjerrige på litt nyere musikk.
Under "Champagne Coast" synger de mest innsatte ivrig med og noen av oss står som i transe med øyne og ører fiksert mot scenen. Storslagen skjønnhet å ta med seg hjem i oslonatten, dette også.
Melody’s Echo Chamber er fremdeles innsmigrende sofistikert, treffsikker indiepop med en stillferdig flamme, selv om deres momentum nok dessverre har gått noe tapt. Gjennomskinnelig, florlett psycherock som er eterisk vakker, men også arrangert med perfeksjon. Det er alltid deilig å høre flinke musikere med en klar visjon og tanke.
Visjonære, musikalske og dyktige var definitivt også Wilco i Amfiet (som må regnes høyt når dagen skal oppsummeres), men denne dagen i Tøyenparken hadde så mye mer.
Som for eksempel soulsangeren Jalen Ngonda, som kom rett fra en runde på norske festivaler, deriblant bluesfestivalen på Notodden. Amerikaneren far Maryland - bosatt i London etter studier i Liverpool - går tilbake til uttrykket fra soulens på 1960- og 1970-tall og henter inspirasjon fra Nord-Englands northern soul-scene. Varmende å lytte til, og andre albumet "Doctrine of Love" innfridde forventningene den flotte debuten "Come Around And Love Me" (2023) skapte. Fint å endelig få oppleve ham i levende live. Flagrende tenor-stemme og et smittende introvert smil vinner oss raskt, selv om Amfiet føles litt voldsomt for en artist så få nordmenn er kjent med.
Lambrini Girls på Vindfruen var også gøy! De ville skape den største moshpiten Øyafestivalen noen gang har sett, talte transenes sak og ville fascisme og Big Dick Energi til livs. Men opptredenen 8. mars i fjor opplevdes sterkere. Responsen var imidlertid god, og sloganaktige "Fuck Fascismen" og "Fuck Frp" kan kanskje bevisstgjøre folk?
Hvilken fin og innholdsrik dag vi fikk (selv når vi til vår frustrasjon måtte nedprioritere Reolo og Ea Othilde)!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Clipse og Tomora til topps fredag
(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.
Lovende fra unge Beckham
(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.