Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure
Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.
Fuzzycat Organ Quartet/Hannah Cohen/Dove Ellis/Amyl and the Sniffers/Oklou / Øyafestivalen / 12.08.26
Nok en gang var Tøyenparken fylt til randen med musikkelskere når Øyafestivalen startet onsdag kveld. Imidlertid var ikke alle konsertene like godt besøkte denne første dagen. Det kunne virke som det store flertallet var der først og fremst for å oppleve goth-fedrene. Virkelig magi var det vel også bare Robert Smith med venner som serverte oss.
Fuzzycat Organ Quartet var et friskt pust og pekte bakover mot festivalens musikalske røtter på omdøpte Hagen på Trø tidlig ettermiddag med sin knusende støyrock. Kraftfullt, fuzz-infusert og rimelig kompromissløse, men også med et passe lekent rytmisk driv og en dansende alien.
Hannah Cohen leverte stødig håndverk, men klarte vel strengt tatt kanskje ikke å overbevise andre enn de av oss som allerede var kjent med de lindrende låtene hennes. Musikalsk varme og fin eterisk vokal kunne vi likefullt glede oss over. Trivelig melankolsk indiepop vi gjerne ser igjen på en innendørsscene.
Den følsomme skjelvende stemmen til Dove Ellis gir karakter og egenart til musikken til den irske artisten og de fire multiinstrumentalistene han har med seg. Hva vi får er en slags indiefolk som kan gi assosiasjoner til såvel Jeff Buckley som hans landsmann Damien Rice. Sømløst beveger han seg fra sine gitarer til piano midtveis i settet. Instrumenter som viola og saksofon krydrer musikken, men det er nok den spenstige, bøyelige vokalen som gjør mest inntrykk.
Amyl and the Sniffers hadde godt grep om publikum med sin energisk målrettede miks av punk og hard rock. Rett på sak i heseblesende tempo innfrir de fansens forventninger og skaper godt gyng i Amfiet, men blir kanskje litt forutsigbare med sin høy oktan-rock? Moro var det lell, og god dynamikk må de tilskrives. Rå, primitiv kraft er jo også smittende. Amy Taylors tøffhet og viscerale utstråling og Declan Mehrtens tunge riff får massene med på notene. Dette er også en av kveldens best besøkte opptredener.
I teltscenen Sirkus var det imidlertid godt om plass når franske Oklou spilte. Likevel var det nok de som gjorde mest varig inntrykk utover kveldens hovednavn for vår del.
Marylou Vanina Mayniel er kvinnen bak artistnavnet Oklou. Hennes frodige elektroniske musikk føles dypt personlig og intim. Det føles både skjørt og inntagende i sin skjelettaktige, atmosfæriske tekstur. Lydbildet veksler mellom rolig, glitchy avantpop til det mer høyenergisk dansbare. Musikken opererer på flere nivåer og er pulserende. Også visuelt dras vi inn i et intimt landskap der hun er innhyllet i disig røyk og dunkel, gjennomskinnelig belysning. Det er teatralsk, og også sceneoppsettet utvider rammene og skaper et eget univers. Snart finner vi henne føysende på en huske. Hun er omgitt av to musikere, en keyboardist og en dj. Men her finnes også gitarer til å frembringe drømmepop.
Del på Facebook | Del på Bluesky