Chris Connelly setter ord på hjemlengsel

Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.


Der «Eulogy to Christa» (2022) var en kjærlighetserklæring til Nico, er «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» mer som et slags oppgjør – eller begynnelsen på et sådant – med hans minner om Skottland. «Jeg var i Edinburgh etter at moren min døde, og det var så mange minner og uoppgjorte følelser, og jeg måtte bare skrive dem ut.»

Jeg hørte skiva før jeg leste om den, der jeg vaset rundt på blaut myr og pelte tranebær, det var surt og kaldt men Chris og hans minner om Skottland og særlig Edinburgh var godt selskap og holdt meg gående lenge etter at fingertuppene var blå rosiner etter å ha pelt bær i isvann.

Koblingen til «Songs for Drella» (Lou Reed & John Cale, 1990) er for meg fremdeles klar, både i tekst og lydbilde. Fortsatt litt uenig med meg selv om jeg synes den walisiske linken til John Cale eller den skotske aksenten til Connelly er deiligst, og det er fortsatt uavgjort etter «Lives and Loves».

Det hele er så intrikat og detaljrikt. Historiene er vidunderlige å lytte til, saksofonen på «Odeon» er skremmende og besnærende. Melankolien, minnene vi blir invitert til å dele, opplevelsene. Gjenkjennelsen av den nostalgiske kjærligheten til en by er stor.

Når jeg lytter til disse vâre tonene, er det nesten litt utrolig å tenke på at han startet karrieren i noen av nittitallets råeste industrialband, som Ministry, FLA, RevCo og Pigface. Samtidig har han gjennom hele karrieren vist at han behersker det meste av genre, og jeg gleder meg til neste utgivelse!


Del på Facebook | Del på Bluesky

«Dyster gladskive» fra Sevendials

(16.04.25) Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.


Kanskje årets aller vakreste?

(14.12.22) Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.