Chris Connelly setter ord på hjemlengsel

Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.


Der «Eulogy to Christa» (2022) var en kjærlighetserklæring til Nico, er «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» mer som et slags oppgjør – eller begynnelsen på et sådant – med hans minner om Skottland. «Jeg var i Edinburgh etter at moren min døde, og det var så mange minner og uoppgjorte følelser, og jeg måtte bare skrive dem ut.»

Jeg hørte skiva før jeg leste om den, der jeg vaset rundt på blaut myr og pelte tranebær, det var surt og kaldt men Chris og hans minner om Skottland og særlig Edinburgh var godt selskap og holdt meg gående lenge etter at fingertuppene var blå rosiner etter å ha pelt bær i isvann.

Koblingen til «Songs for Drella» (Lou Reed & John Cale, 1990) er for meg fremdeles klar, både i tekst og lydbilde. Fortsatt litt uenig med meg selv om jeg synes den walisiske linken til John Cale eller den skotske aksenten til Connelly er deiligst, og det er fortsatt uavgjort etter «Lives and Loves».

Det hele er så intrikat og detaljrikt. Historiene er vidunderlige å lytte til, saksofonen på «Odeon» er skremmende og besnærende. Melankolien, minnene vi blir invitert til å dele, opplevelsene. Gjenkjennelsen av den nostalgiske kjærligheten til en by er stor.

Når jeg lytter til disse vâre tonene, er det nesten litt utrolig å tenke på at han startet karrieren i noen av nittitallets råeste industrialband, som Ministry, FLA, RevCo og Pigface. Samtidig har han gjennom hele karrieren vist at han behersker det meste av genre, og jeg gleder meg til neste utgivelse!


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


«Dyster gladskive» fra Sevendials

(16.04.25) Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.


Kanskje årets aller vakreste?

(14.12.22) Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.