Chris Connelly setter ord på hjemlengsel
Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.
Der «Eulogy to Christa» (2022) var en kjærlighetserklæring til Nico, er «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» mer som et slags oppgjør – eller begynnelsen på et sådant – med hans minner om Skottland. «Jeg var i Edinburgh etter at moren min døde, og det var så mange minner og uoppgjorte følelser, og jeg måtte bare skrive dem ut.»
Jeg hørte skiva før jeg leste om den, der jeg vaset rundt på blaut myr og pelte tranebær, det var surt og kaldt men Chris og hans minner om Skottland og særlig Edinburgh var godt selskap og holdt meg gående lenge etter at fingertuppene var blå rosiner etter å ha pelt bær i isvann.
Koblingen til «Songs for Drella» (Lou Reed & John Cale, 1990) er for meg fremdeles klar, både i tekst og lydbilde. Fortsatt litt uenig med meg selv om jeg synes den walisiske linken til John Cale eller den skotske aksenten til Connelly er deiligst, og det er fortsatt uavgjort etter «Lives and Loves».
Det hele er så intrikat og detaljrikt. Historiene er vidunderlige å lytte til, saksofonen på «Odeon» er skremmende og besnærende. Melankolien, minnene vi blir invitert til å dele, opplevelsene. Gjenkjennelsen av den nostalgiske kjærligheten til en by er stor.
Når jeg lytter til disse vâre tonene, er det nesten litt utrolig å tenke på at han startet karrieren i noen av nittitallets råeste industrialband, som Ministry, FLA, RevCo og Pigface. Samtidig har han gjennom hele karrieren vist at han behersker det meste av genre, og jeg gleder meg til neste utgivelse!
Del på Facebook | Del på Bluesky