Chris Connelly setter ord på hjemlengsel

Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.


Der «Eulogy to Christa» (2022) var en kjærlighetserklæring til Nico, er «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» mer som et slags oppgjør – eller begynnelsen på et sådant – med hans minner om Skottland. «Jeg var i Edinburgh etter at moren min døde, og det var så mange minner og uoppgjorte følelser, og jeg måtte bare skrive dem ut.»

Jeg hørte skiva før jeg leste om den, der jeg vaset rundt på blaut myr og pelte tranebær, det var surt og kaldt men Chris og hans minner om Skottland og særlig Edinburgh var godt selskap og holdt meg gående lenge etter at fingertuppene var blå rosiner etter å ha pelt bær i isvann.

Koblingen til «Songs for Drella» (Lou Reed & John Cale, 1990) er for meg fremdeles klar, både i tekst og lydbilde. Fortsatt litt uenig med meg selv om jeg synes den walisiske linken til John Cale eller den skotske aksenten til Connelly er deiligst, og det er fortsatt uavgjort etter «Lives and Loves».

Det hele er så intrikat og detaljrikt. Historiene er vidunderlige å lytte til, saksofonen på «Odeon» er skremmende og besnærende. Melankolien, minnene vi blir invitert til å dele, opplevelsene. Gjenkjennelsen av den nostalgiske kjærligheten til en by er stor.

Når jeg lytter til disse vâre tonene, er det nesten litt utrolig å tenke på at han startet karrieren i noen av nittitallets råeste industrialband, som Ministry, FLA, RevCo og Pigface. Samtidig har han gjennom hele karrieren vist at han behersker det meste av genre, og jeg gleder meg til neste utgivelse!


Del på Facebook | Del på Bluesky

«Dyster gladskive» fra Sevendials

(16.04.25) Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.


Kanskje årets aller vakreste?

(14.12.22) Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.