Helvete Inc lever opp til navnet

Seigt, dystert, tungt, spenstig - akkurat så interessant som jeg hadde håpet på.


Hvordan Helvete Inc fant meg er jeg litt usikker på, men noen fra junaiten var det nok som anbefalte dem. Atter et semianonymt band som slapp debutskiva i 2018, og siden har det kommet en håndfull LPer, EPer og singler. Utgivelsene har vært interessante nok til at jeg har hørt på alt som har kommet, men noe har manglet. Mye potensiale, men litt uferdige låter (i mine ører).

Så slipper de «Abyssus Abyssum Invocat» som er et av mine favorittuttrykk. Én oversettelse er «Ett helvete tilkaller et nytt», litt sånn klassisk Nietzsche. Mine forventninger til denne skiva er litt som tidligere. Håper på noe bra, men forventer ingenting.

Allerede ti sekunder inn i første låta er jeg hekta. Sånn er det bare av og til. Trent Reznor var brutal på tidlig nittitall og «Reptile» (fra «The Downward Spiral», 1994) har nok den råeste introen, men starten på «Degradation» er råere, mer suggerende, mer intens, mye drøyere.

Helvete Inc har vokst inn i New Rocks-bootsa sine. Aldri har vel industrial vært mer eksperimentell og spennende enn på nittitallet, og denne skiva har tatt det tiårets beste impulser og elevert dem til noe enda bedre. Her er mye spennende lyder, melodilinjer og tekster. Instrumenteringen er suveren.

Skiva er akkurat så seig, dyster, tung, spenstig og interessant som jeg har ventet på. At det finnes ei låt som heter «Violator», er kanskje en hilsen til Depeche Mode-skiva av samme navn (1990) - for der finnes elementer som minner om Depeche på sitt mest industrielle. Introen til «Saudade 2025» minner litt om «Black Winter Day» (Amorphis, 1993) som jeg også falt for første gang jeg hørte den.

Foruten Dan Milligan på trommer (muligens bare på «Narthex Obsidia») har STR Helvete stått for «vokal, tekst og musikk», og thirteenravens har samplet på «The Hands Resist Him». Jeg aner med andre ord lite om hvem som er i bandet, og det spiller ingen rolle.

De(n) som synger får det til å låte komplekst og godt. Dette er rett og slett ei skive jeg skulle ønske var mye lenger. Litt over fem og et halvt år har gått siden forrige skive, og de har brukt tiden vel. Jeg håper ikke det går like lang tid til neste utgivelse, for nå har de i aller høyeste grad funnet frem til noe som er sprekt og tøft - og har havnet på favorittlista mi.

Låtliste: Degradation // The Hands Resist Him // Revival For The Endtimes // Saudade 2025 // Violator // Narthex Obsidia // Saudade 2025 (Reprise) // Violator (Violet Wanda Remix)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.