Helvete Inc lever opp til navnet

Seigt, dystert, tungt, spenstig - akkurat så interessant som jeg hadde håpet på.


Hvordan Helvete Inc fant meg er jeg litt usikker på, men noen fra junaiten var det nok som anbefalte dem. Atter et semianonymt band som slapp debutskiva i 2018, og siden har det kommet en håndfull LPer, EPer og singler. Utgivelsene har vært interessante nok til at jeg har hørt på alt som har kommet, men noe har manglet. Mye potensiale, men litt uferdige låter (i mine ører).

Så slipper de «Abyssus Abyssum Invocat» som er et av mine favorittuttrykk. Én oversettelse er «Ett helvete tilkaller et nytt», litt sånn klassisk Nietzsche. Mine forventninger til denne skiva er litt som tidligere. Håper på noe bra, men forventer ingenting.

Allerede ti sekunder inn i første låta er jeg hekta. Sånn er det bare av og til. Trent Reznor var brutal på tidlig nittitall og «Reptile» (fra «The Downward Spiral», 1994) har nok den råeste introen, men starten på «Degradation» er råere, mer suggerende, mer intens, mye drøyere.

Helvete Inc har vokst inn i New Rocks-bootsa sine. Aldri har vel industrial vært mer eksperimentell og spennende enn på nittitallet, og denne skiva har tatt det tiårets beste impulser og elevert dem til noe enda bedre. Her er mye spennende lyder, melodilinjer og tekster. Instrumenteringen er suveren.

Skiva er akkurat så seig, dyster, tung, spenstig og interessant som jeg har ventet på. At det finnes ei låt som heter «Violator», er kanskje en hilsen til Depeche Mode-skiva av samme navn (1990) - for der finnes elementer som minner om Depeche på sitt mest industrielle. Introen til «Saudade 2025» minner litt om «Black Winter Day» (Amorphis, 1993) som jeg også falt for første gang jeg hørte den.

Foruten Dan Milligan på trommer (muligens bare på «Narthex Obsidia») har STR Helvete stått for «vokal, tekst og musikk», og thirteenravens har samplet på «The Hands Resist Him». Jeg aner med andre ord lite om hvem som er i bandet, og det spiller ingen rolle.

De(n) som synger får det til å låte komplekst og godt. Dette er rett og slett ei skive jeg skulle ønske var mye lenger. Litt over fem og et halvt år har gått siden forrige skive, og de har brukt tiden vel. Jeg håper ikke det går like lang tid til neste utgivelse, for nå har de i aller høyeste grad funnet frem til noe som er sprekt og tøft - og har havnet på favorittlista mi.

Låtliste: Degradation // The Hands Resist Him // Revival For The Endtimes // Saudade 2025 // Violator // Narthex Obsidia // Saudade 2025 (Reprise) // Violator (Violet Wanda Remix)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.