Kanskje årets aller vakreste?

Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.


Skotten som gjorde Chicago-væring av seg for lenge siden, og kvernet ut fantastisk musikk både solo og med en haug med band, har her gitt ut en kjærlighetserklæring til Nico. Det skulle egentlig bare vært coverlåter, men Connelly ombestemte seg og skrev sine egne i tillegg. Og det funker så bra!

Dette er først og fremst en hyllest til Nico, men det er også en historie om noe av det viktigste i musikkhistorien (synes jeg) med Velvet Underground, Warhol, Bowie, Berlin på 70-tallet, Iggy Pop, Brian Eno, det er "Songs for Drella" (Lou Reed & John Cale, 1990), det er Alain Delon som nekter farskap til barnet deres. Det er ustabil kjærlighet og globetrotting. Det er nesten to timer med kjærlige minner. Tretten låter av Connelly, en hver av Oldham/Page, Reed, Hardin og Nico/Quilichini; resten er Nico spredt fra første til siste utgivelse.

Trenger du en liten oppdatering på hvem Nico er? Christa Päffgen ble født i Köln i 1938. 16 år gammel ble hun oppdaget av en fotograf, flyttet til Paris for å være modell, og siden gikk det bare en vei for bohemen som ble beskrevet som "halvt gudinne, halvt istapp". Modell, skuespiller, singer-songwriter, vokalist, elskerinne, junkie. Hun ga ut et halvt dusin studio-album og noen live-skiver men huskes nok mest for "The Velvet Underground & Nico" (1967).

"Eulogy to Christa" er bare så utrolig bra. Ikke minst er det knall produksjon! Det er sømløst mellom Connellys egne låter og coverversjonene. Ekstra stjerner i boka for at begge CDene er satt sammen helt perfekt. Her er ingen brå slutter og underlige overganger, selv om det er så mye forskjellig.

"Femme Fatale" får meg til å tenke på første gangen jeg hørte Bowies "The Hearts Filthy Lesson" alt.mix (Reznor, Ogilvie, Vrenna). Først Reznor så Bowie så mer Bowie så sjitthvilkenforbannafetlåt. Bortsett fra at på den tiden var Trent Reznor superjunkie og sprøyte gal. Nå er han firebarnsfar, lager soundtracks til Disney-filmer og vinner Oscarstatuetter, så tenk om dagens Reznor hadde mixa 1995-Bowie. Det hadde vært kult det, og Femme Fatale tror jeg kunne kommet fra en slik mix.

Jeg kan egentlig skrive snutter om alle låtene her. Minner dukker opp til hver eneste tone. Hvor bra og rått Cale & Reed beskrev Warhol i "Songs For Drella". Kompromissløse Reeds "Berlin". Energien til "Pop". Og Berlin-soundet, før avant garde, før Neubauten, før alle de andre var det lekerommet til så mange av datidens mest interessante musikere og dævven så mye vakkert som kom ut av det! Ikke minst inspirerte hun artister fra Souxsie and the Banshees via The Cure til Björk.

Og gjennom det hele, Connellys deilige stemme, som varierer mellom bowiesk og skotsk og finnes det noe vakrere da? "Draw From It (Like a Vampire)" er foreløpig favoritten.

Jeg sliter litt med å finne ord, for dette er musikk som bare bør nytes. Det er så vakkert. Det er sårt og røft og respektfullt og den perfekte hyllesten til Nico. Og jeg tror kanskje dette er årets skive 2022 for meg, selv om det har vært utrolig mye bra!

Jeg tviler sterkt på om noen greier overgå nesten to timer med Connellys versjon av Nicos verden. Jeg er faktisk litt usikker på om Nico selv hadde greid det.

Dette live-opptaket, selv om det fire år gammelt, gir et ganske godt bilde av hvem Chris Connelly er.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


«Dyster gladskive» fra Sevendials

(16.04.25) Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.


Chris Connelly setter ord på hjemlengsel

(14.04.24) Årets (ikke-)aprilsnarr var meldinga om ei ny skive fra multiinstrumentalisten Chris Connelly. På «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» har han skrevet alt og trakterer både elgitar, akustisk gitar, saksofon, perkusjon, synth, bass og munnspill. I tillegg til vokalen da, den deilige stemmen hans som mest av alt minner om en skotsk David Bowie.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.