Kanskje årets aller vakreste?
Når jeg savner David Bowie som verst, sjekker jeg alltid ut om Chris Connelly har sluppet noe nytt siden sist. Hørselen min har ikke vært helt den samme siden Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000, og jeg tror jeg hadde sliti med å differensiere mellom de to i en blindtest.
Skotten som gjorde Chicago-væring av seg for lenge siden, og kvernet ut fantastisk musikk både solo og med en haug med band, har her gitt ut en kjærlighetserklæring til Nico. Det skulle egentlig bare vært coverlåter, men Connelly ombestemte seg og skrev sine egne i tillegg. Og det funker så bra!
Dette er først og fremst en hyllest til Nico, men det er også en historie om noe av det viktigste i musikkhistorien (synes jeg) med Velvet Underground, Warhol, Bowie, Berlin på 70-tallet, Iggy Pop, Brian Eno, det er "Songs for Drella" (Lou Reed & John Cale, 1990), det er Alain Delon som nekter farskap til barnet deres. Det er ustabil kjærlighet og globetrotting. Det er nesten to timer med kjærlige minner. Tretten låter av Connelly, en hver av Oldham/Page, Reed, Hardin og Nico/Quilichini; resten er Nico spredt fra første til siste utgivelse.
Trenger du en liten oppdatering på hvem Nico er? Christa Päffgen ble født i Köln i 1938. 16 år gammel ble hun oppdaget av en fotograf, flyttet til Paris for å være modell, og siden gikk det bare en vei for bohemen som ble beskrevet som "halvt gudinne, halvt istapp". Modell, skuespiller, singer-songwriter, vokalist, elskerinne, junkie. Hun ga ut et halvt dusin studio-album og noen live-skiver men huskes nok mest for "The Velvet Underground & Nico" (1967).
"Eulogy to Christa" er bare så utrolig bra. Ikke minst er det knall produksjon! Det er sømløst mellom Connellys egne låter og coverversjonene. Ekstra stjerner i boka for at begge CDene er satt sammen helt perfekt. Her er ingen brå slutter og underlige overganger, selv om det er så mye forskjellig.
"Femme Fatale" får meg til å tenke på første gangen jeg hørte Bowies "The Hearts Filthy Lesson" alt.mix (Reznor, Ogilvie, Vrenna). Først Reznor så Bowie så mer Bowie så sjitthvilkenforbannafetlåt. Bortsett fra at på den tiden var Trent Reznor superjunkie og sprøyte gal. Nå er han firebarnsfar, lager soundtracks til Disney-filmer og vinner Oscarstatuetter, så tenk om dagens Reznor hadde mixa 1995-Bowie. Det hadde vært kult det, og Femme Fatale tror jeg kunne kommet fra en slik mix.
Jeg kan egentlig skrive snutter om alle låtene her. Minner dukker opp til hver eneste tone. Hvor bra og rått Cale & Reed beskrev Warhol i "Songs For Drella". Kompromissløse Reeds "Berlin". Energien til "Pop". Og Berlin-soundet, før avant garde, før Neubauten, før alle de andre var det lekerommet til så mange av datidens mest interessante musikere og dævven så mye vakkert som kom ut av det! Ikke minst inspirerte hun artister fra Souxsie and the Banshees via The Cure til Björk.
Og gjennom det hele, Connellys deilige stemme, som varierer mellom bowiesk og skotsk og finnes det noe vakrere da? "Draw From It (Like a Vampire)" er foreløpig favoritten.
Jeg sliter litt med å finne ord, for dette er musikk som bare bør nytes. Det er så vakkert. Det er sårt og røft og respektfullt og den perfekte hyllesten til Nico. Og jeg tror kanskje dette er årets skive 2022 for meg, selv om det har vært utrolig mye bra!
Jeg tviler sterkt på om noen greier overgå nesten to timer med Connellys versjon av Nicos verden. Jeg er faktisk litt usikker på om Nico selv hadde greid det.
Dette live-opptaket, selv om det fire år gammelt, gir et ganske godt bilde av hvem Chris Connelly er.
Del på Facebook | Del på Bluesky