Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen Foto: Kate Helen Gustavsen

Wet Leg i hylende god form!

Intet band kan få publikum til å SKRIKE sånn som Wet Leg kan!


Wet Leg / Vindfruen, Øyafestivalen / 07.08.25


De har etter hvert blitt et band med fast besetning. Wet Leg består av Rhian Teasdale (vokal, gitar), Hester Chambers (gitar, keyboard, bakgrunnsvokal), Joshua Mobaraki (gitar, synth, MPC, bakgrunnsvokal), Ellis Durand (bass, bakgrunnsvokal) og Henry Holmes (trommer, bakgrunnsvokal).

Sammen er de dynamitt – og dette er alt annet enn et band med singback (se omtale av Charli XCX). Her er alt live og sprell levende. Som oftest med forsterkerne på 11.

Mesteparten av låtmaterialet er naturlig nok henta fra årets fulltreffer «Moisturizer», med hovedvekt på det som skal låte høyt. Vi får «Catch These Fists», og bass og gitar buldrer som dampveivalser.

Helt annerledes blir uttrykket i «Davina McCall». Dette er pur pop, og plutselig ligner Rhian Teasdale mer på Deborah Harry enn Kim Gordon.

Men Wet Leg er for det meste så avgjort indie - og når Teasdale ber oss skrike av full hals, hyler vi som stukne griser. I protest mot folkemordet i Gaza? Ja da, palestinaflagget er sentralt plassert på scenen.

«Excuse me», mener Rhian Teasdale da bandet henter fram tre år gamle “Chase Longue” - og får til svar et mektig WHAT?! Allsang? «You And Me At Home» egner seg ypperlig.

Strålende levert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En litt tam urban-avslutning på Øya

(13.08.25) Daniel Romano's Outfit i storform og en solid, men ikke elektrisk Ane Brun ble vår beholdning på Øyafestivalens avslutningsdag. Musti skapte kontrovers ved å ønske død over det israelske forsvaret – «Death, Death to the I.D.F.!!»


Et blytungt Kneecap for Palestina

(08.08.25) For å si det på Kneecap-vis: De skapte et fuckings liv i Tøyenparken!


Post-punk og Palestina

(08.08.25) Honningbarna og Heartworms varmet hjertene på Øyafestivalens andre dag.


A one woman show starring Charli XCX

(08.08.25) Snakk om sexy pop-show! Charli XCX overgikk alle forventninger da hun forvandla Tøyenparken til et intimt diskotek.


Øyafestivalen godt i gang

(07.08.25) Refused og Beth Gibbons sto for de største musikalske øyeblikkene da Øyafestivalen åpnet sine porter i går. Men en god del annet snacks, også.


Øya og Palestina

(06.08.25) Øyafestivalen befinner seg i en mild Palestina-storm. Pressesjef Jonas Prangerød er palestinavenn på sin hals, og snakker fornuft.


Wet Leg innfrir, og vel så det

(13.07.25) Med sitt andre album konsoliderer Wet Leg stillinga som et av post-punkens mest interessante band.


Wet Leg from Isle of Wight

(12.06.22)


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.