Foto: Henry Redcliffe Foto: Henry Redcliffe Foto: Henry Redcliffe

A one woman show starring Charli XCX

Snakk om sexy pop-show! Charli XCX overgikk alle forventninger da hun forvandla Tøyenparken til et intimt diskotek.


Charli XCX / Amfiet, Øyafestivalen / 07.08.25


«Hun eide scenen», «hun hadde publikum i sin hule hånd» - glem den slags klisjeer. Her snakker vi eierskap på alvor. Total kontroll. Hun trilla oss rundt lillefinger’n. Om hun hadde bedt oss hoppe to meter i stille høyde, ville vi antageligvis greid det.

Midt i all magien var det fort gjort å glemme at dette i bunn og grunn var en ganske enkelt oppbygd seanse. Tonnevis av lyseffekter og nærgående videofilming, ja vel – men all konsentrasjon var retta mot ett menneske, den ene artisten. Charli XCX – kav aleine på scenen.

Ingen musikere? Nei, og for mange erfarne konsertgjengere kan dette føles helt feil. Kunne Mick Jagger reist rundt som The Rolling Stones og gjort sine Jagger moves, til lyden av ferdiginnspilt boksmusikk? Selvfølgelig kunne han ikke det.

Men publikumet til Charli XCX bryr seg ikke om slike bagateller. Så lenge de får synet av the queen of all queens live, gir de blaffen i om ikke også musikken er live. They couldn’t care less.

Har denne «live»-oppskriften sine feil og mangler? Så absolutt. Den setter for eksempel bråstopp for enhver form for improvisasjon. Charlie XCX er hundre prosent fastspent i selene hun og produsenten ratta fram i forkant av turneen. Det er så vidt plass til et og annet Oslo, you are fucking good!

Og det skal Øyapublikumet ha. Maken til høylytt blanda kor har jeg aldri hørt. Blanda og blanda, forresten. Sopranstemmene var i solid flertall. Charli XCX har på rekordtid blitt et ikon. Først og fremst for jentene.

Kanskje skulle jeg heller si damene? Hun fylte nettopp 33, og er på ingen måte noe tenåringsidol. Rundt meg står jenter på 25+, og alle – absolutt alle – kan absolutt alle tekstene på rams.

Charlie XCX opptrer som modell. Dette kunne vært en sammenhengende lang og svært vellykka photo-shoot. Hun hopper og spretter og åler seg fram på alle fire i svart undertøy og en gjennomsiktig neglisjé. Dans? Ja, det er vel det. Men dansetrinna er ikke innøvd. Charli XCX bare har det. Alt hun gjør er riktig. She moves like Charli XCX.

Om hun spiller på sex? Dumt spørsmål. Det går et hvin gjennom Tøyenparken hver gang vi får nærbilder av underlivet hennes. Men det blir aldri dirty. Dette er bare bilder av ei dame som har tatt den personlige feminismen på alvor. Her er det jeg som styrer, ingen andre. Og husk at Marilyn Monroe døde 4. august 1962.

Med “I Might Say Something Stupid” legger hun en liten pustepause. Men jevnt over serverer hun tung danse-beat i halvannen time, før hun avslutter med kveldens eneste coverlåt, Icona Pops «I Love It».

Da hun i fjor ga ut «Brat» skulle det bli starten på the summer of brat – en tilstand som etter alt å dømme vil vare en stund. Brat ser ut til å ha kommet for å bli. Og ingen som så henne i Tøyenparken vil noen gang glemme denne opplevelsen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En litt tam urban-avslutning på Øya

(13.08.25) Daniel Romano's Outfit i storform og en solid, men ikke elektrisk Ane Brun ble vår beholdning på Øyafestivalens avslutningsdag. Musti skapte kontrovers ved å ønske død over det israelske forsvaret – «Death, Death to the I.D.F.!!»


Et blytungt Kneecap for Palestina

(08.08.25) For å si det på Kneecap-vis: De skapte et fuckings liv i Tøyenparken!


Wet Leg i hylende god form!

(08.08.25) Intet band kan få publikum til å SKRIKE sånn som Wet Leg kan!


Post-punk og Palestina

(08.08.25) Honningbarna og Heartworms varmet hjertene på Øyafestivalens andre dag.


Øyafestivalen godt i gang

(07.08.25) Refused og Beth Gibbons sto for de største musikalske øyeblikkene da Øyafestivalen åpnet sine porter i går. Men en god del annet snacks, også.


Øya og Palestina

(06.08.25) Øyafestivalen befinner seg i en mild Palestina-storm. Pressesjef Jonas Prangerød er palestinavenn på sin hals, og snakker fornuft.


Charli XCXs «Brat» - midt i blinken

(29.07.24) Hun treffer sin samtid midt i hjertet. Og da er mye gjort.


Hvor god er Charlie XCX?

(20.05.20) Vi er over i avdelinga for gjennomført electropop.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.