Øyafestivalen godt i gang

Refused og Beth Gibbons sto for de største musikalske øyeblikkene da Øyafestivalen åpnet sine porter i går. Men en god del annet snacks, også.

---

Refused, Beth Gibbons, Emilie Nicolas, Kanaan Ævestaden, Flammer Dance Band / Øyafestivalen / 06.08.25

Av Jan-Olav Glette // 07.08.25

---

Øyafestivalen godt i gang

Refused og Beth Gibbons sto for de største musikalske øyeblikkene da Øyafestivalen åpnet sine porter i går. Men en god del annet snacks, også.

- I stedet for å angripe en kompis for å ville dra på rockefestival, burde vi sammen knuse kapitalismen, meldte Refused da de headlinet Sirkus på Øyafestivalen i Oslo onsdag kveld.

REFUSED

Da Refused gikk på teltscenen var opphøyningen fylt opp med palestinske flagg og meldinger om å sørge for en apartheid-fri Øyafestival. Refused er og har vært et politisk band fra starten i 1991 til avslutningen i 2025 som vokalisten også påpekte. - Vi har valgt å synge om ting som betyr noe - og snakke om det – selv om det ikke er det mest sexy man kan gjøre på en scene, formidlet svensken som på et tidspunkt ble kåret til Sveriges mest sexy mann.

Tekstene og mellomsnakket er like konfronterende og oppriktig som deres oppbryting av normer og konvensjoner innen hardcorepunk. Ærligheten og engasjementet har ikke forlatt dem, selv om musikken etter comebacket ikke var like banebrytende. Vi får radikal politikk og oppriktig, moderne marxisme.

Musikalsk inkorporerer bandet elementer av så vel folkemusikk, metall, jazz, breakbeat som techno.

- Om du har problemer med en transseksuell eller farget er det du som er problemet, fortsatte den tydelig engasjerte 53- åringen fra Vännäs utenfor Umeå i Nord- Sverige.

Lyxzen evner å skape intimitet og kontakt med publikum gjennom ekte engasjement og tilstedeværelse. De når fram med hva de har på hjertet, men langt flere burde vært til stede for å ta farvel med en slik musikalsk storhet. Årsaken ligger muligens i at onsdagsprogrammet ellers hadde liten appell til punk- og indiepublikumet.

Naturlig nok var det vemodig å ta avskjed med et band som ikke bare preget den skandinaviske hardcore - og punkscenen gjennom flere tiår, men som også var med å bidra til å fornye internasjonal hardcore og posthardcore med sitt album "The Shape of Punk to Come" - og til en viss grad også forløperen " Songs to Fan the Flames of Discontent", som enkelte holder enda høyere, trass i at den kanskje ikke var like musikalsk grensesprengende.

Vi fikk oppleve en rimelig euforisk feiring og en god kollektiv opplevelse - selv om jeg har sett dem enda bedre ved tidligere anledninger.

Likevel - det var supertight. Lyxzen var over alt, vigorøs og full av energi. Rå følelser og presisjon i så vel verbalt budskap som musikk. Karismatisk som alltid.

Vi hadde selvsagt gjerne sett at det fremdeles var to gitarister (med det kreative senteret Kristofer Sten på plass), men Mattias Bärjed fra Nymphet Noodlers og The Soundtrack Of Our Lives gjør på ingen måte skam på arven. Han drar av imponerende soloer der det kreves, og rocker både hardt og konsist.

Grunnmuren er den usedvanlig gode trommingen til David Sandström, nå også aktiv i stjernelaget Fire! Orchestra. Han har også har vært hel essensiell i utformingen av bandet og i låtskrivingen fra start til mål. Kraftfullt og detaljert.

Settlisten omfattet både låter fra bandets første fase med skatepunk og forsøk på New York City straightedge hardcorepunk og nyere saker. Kan vi håper på et klubbshow i Oslo i høst når de gjør de aller siste konsertene?

BETH GIBBONS

Den unike, såre, sprakende stemmen til Beth Gibbons er formodentlig noe av det mest karaktersterke på hele Øyafestivalen i 2025 - lett gjenkjennelig i sine spøkelsesaktige, livspregede tonefarger. Samtidig er den krystallklar, og innenfor et melankolsk register som kryper inn under huden.

60- åringen har en innadvendt, konsentrert utstråling som også er intens - tross minimalt med bevegelse. Ofte står hun med ryggen til, vendt bakover med blå lyssetting omsluttet i røyk.

Også musikalsk gir det sju personer sterke live-ensemblet dama fra Exeter, Devon i England har med seg gjenklang. Det bygges atmosfærer, sart og sårbart med stor beherskelse og kontroll. Musikalsk rikdom over tematikken sorg, tap og tidens forløp. Men vi hadde nok foretrukket å høre dette i Konserthuset eller et annet sted med lignende akustikk.

Strengeinstrumenter som gitar og strykere og en barytonsaksofon gir dybde og kompleksitet, og mot slutten tar den ene gitaristen (som også besørger backing-vokal) i bruk ei skarptromme nesten like effektfullt som øyeblikk på PJ Harveys "This Is England". Trommeslager og perkusjonist besørger hele veien møysommelig gjennomtenkt rytmisk følge til de følsomme sangene.

Vi får omarrangerte versjoner av Portishead-låter som «Roads" og "Glory Box" som demonstrerer lydhør musikalitet og et finsortering fra solo-platen og skiva med Talk Talks Paul Webb aka Rustin Man.

Aftenens absolutte høydepunkt kom altså tidlig, tross den gripende avskjeden med Refused noen timer senere.

KANAAN ÆVESTADEN

Kanaan Ævestaden sørget for en fabelaktig åpning på dagen med sin spenstige sammenfletting av tradisjonell folkemusikk, prog og hard rock. De markerte et tydelig ståsted i kampen for et fritt Palestina, samtidig som de feiret 30- årsdagen til trommeslager Ingvald André Vassbø.

Kantene, kravikklyre, fele, munnharpe og diverse fløyter i heftig samspill med hardt rockende elektrisk gitar og bass er alt annet enn hverdagskost. Det var både sorgfullt, trist, vârt og rått om hverandre. Måten de klarer å synge de to babdenes uttrykk sammen er imponerende og inspirerer til dypere dykk.

EMILIE NICOLAS

Emilie Nicolas besørget en nødvendig påminnelse om atombombene over Hiroshima og Nagasaki for 80 år siden. Masseødeleggelsesvåpenet utgjør dessverre en stadig større trussel mot menneskeheten, og både film og musikk gjorde varige inntrykk.

Vi blir vitne til et spenstig samarbeid med komponistene Marius de Vries og Matt Robinson. Filmskaperen Eric Schlosser introduserer verket som først kom med musikk fra The Acid, men nå har fått nytt oppdatert tonefølge.

Emilile Nicolas’ vokal brukes i liten grad, men er helt fantastisk når den kommer som vakker kontrast til de forferdelige og opprørende bildene på storskjermen fra filmen "The Bomb".

FLAMMER DANCE BAND

Flammer Dance Band frembringer minner om Senor Coconut. De hadde et godt grep om publikum på Amfiet med sin feststemte blanding av kubansk/karibisk musikk, etiopisk jazz, afrobeat, klemmer, psykedelisk funk og et konglomerat av alt mulig annet. Eller hva med en stoppe-dans, hvor publikum ble utfordret til å fryse bevegelser i takt med musikalske pauser? Eller dra på platebutikken Big Dippers stand og kjøpe en plate om man ble fersket i tvilsom bevegelse?

De lyktes med å overbevise stadig flere tilhørere, og fikk folk til å bevege hoftene på ellers uvante måter. I lengen ble det kanskje litt ensformig, men dette var likefullt et friskt innslag.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky